Hvem skal vi gå til?
Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
(Joh 6,66–69)
I noen situasjoner er det fristende å bare gå. Gi opp. Eller la være å starte. Noen situasjoner utfordrer oss. De utfordrer vårt livssyn, vårt verdisyn og, sist men ikke minst, vårt selvbilde og vår identitet. Det er lett å trekke seg bort fra situasjoner som utfordrer oss.
Av og til kan utfordrende situasjoner rokke ved grunnvollen i livet. Det kan være at du erfarer at du ikke er den du trodde du var. At du oppdager sider ved deg selv du ikke ante du hadde. Det kan være at noe du trodde var sant og ekte, viste seg å være falskhet og løgn. Det kan være at noe du trodde var verdiløst, viste seg å bety alt. At noe varig plutselig er borte.
Hva gjør du da, når du står mellom barken og veden, og følelsene dine er uhåndterbare?
«Herre, hvem skal vi gå til?» spør Simon Peter. Ja, hvor kan man gå når alt er usikkerhet?
Jeg har noen ganger fått høre at det bare er svake mennesker som trenger en Gud for å møte hverdagen. Men hvor mange er så sterke at de klarer å møte hverdagen alene? Hvor kan du gå når det virkelig røyner på? Med din aller innerste virkelighet – den du knapt makter å se selv?
Dersom du kjente noen du stolte på, som kunne lede deg trygt gjennom situasjoner som skaker din verden, uten at du følte deg dum eller skamfull over din utilstrekkelighet – ville du ringt dem da? Hadde du hatt mot til det? Kunne du lene deg med hele din vekt på dette mennesket? Ville vedkommende holde deg oppe? Hvor lenge kan et annet menneske bære deg og hele din vekt? Det er ikke så enkelt å lene seg på et annet menneske. Det krever mot, tillit og styrke. Fra begge parter.
Det er ikke så veldig mye enklere å lene seg på Gud heller. Spesielt ikke i det moderne samfunnet, hvor man i tillegg får sterke signaler om at Gud er for godt til å være sann. Hvordan kan man da lene seg på Gud?
– Vel… Dersom Gud ikke finnes, så er det jo ikke så farlig. Da er det bare å eksperimentere med det. Om det ikke skjer noe, så er du der du startet, og må fikse det selv.
Men om det føles godt, om du kjenner at du kan slippe litt av kontrollen, om du opplever at du kan puste litt lettere, gråte litt friere, sove litt bedre – så er det kanskje verdt det. I tillegg er det ingen som trenger å vite noe om dine henvendelser til Gud. Det kan være noe mellom deg og Gud. Det kan ikke spores, det kan ikke komme på avveie, ingen sladrehanker finnes, og ingen avbryter deg.
Vi kan ikke gå bort fra livet vårt – det har det med å forfølge oss. «Hvem skal vi gå til?» når livet blir for mye, på godt og ondt?
