KUNSTNERISK MANIFEST

av Heidi Maria Steinback Sørensen

1. Hvorfor jeg skaper

Jeg skaper – maler, skriver, dikter, tenker, synger, spiller, limer og klistrer.

Jeg skaper fordi det gir livet mening.
Et liv uten lek, nysgjerrighet, utfoldelse, sang, musikk, farger og poesi er ikke et liv – det er en struktur. En livløs struktur.

Jeg skaper fordi det gir meg mulighet til å møte den delen av meg som fornuften, reglene, oppdragelsen, samfunnet, pliktene og rutinene har klemt sammen og skvist til det ugjenkjennelige.

Jeg skaper fordi jeg lever, og jeg lever fordi jeg skaper.
Jeg er skapt, jeg lever i det skapte, jeg er en medskaper i Guds rike – og se, det er svært godt.

Jeg skaper glede, liv, lys, latter, ærlighet, tårer, fellesskap, savn, sorg, lengsel og kontakt.
Jeg snakker sjelens språk gjennom poesi, naivitet, farger, tillit, tro og musikk.

2. Hva min kunst er for meg

Kunst er å hvile i nuet – å være akkurat her, akkurat nå.
Kunst er å sanse – å føle, se, kjenne, erfare.

Kunst er en kontaktflate mellom sjel og intellekt, mellom barnet i meg og den oppdratte.
Kunst er et hellig rom hvor sannhet får komme til syne, stille og usett.
En sannhet som er både forståelig og ubegripelig – virkelig i meg, og virkelig i den som ser og føler det samme, men usynlig for den som ikke ser.

Jeg mener at naivitet er en nødvendighet.
Jeg bruker maksimalismen som motvekt til tom minimalisme.
Og jeg finner den Gud som viser seg i detaljene, ikke i doktrinene.

Poesi er en vei forbi logikken.
Fantasi er en måte å erfare på som ikke etterlater arr.
Kunst er erfaring.

3. Hvordan jeg arbeider

Jeg arbeider i grenselandet mellom det planlagte og det som skjer av seg selv.
Jeg kaller det naivkoloristisk ekspresjonisme – et uttrykk som vokste ut av praksisen min, og som jeg etter hvert forsto måtte ha sitt eget navn.

Jeg jobber tverrfaglig – eller tverrsjelelig.
Maleriet, teksten, diktet og sangen lever av hverandre.
Noen ganger kommer ordet først, andre ganger fargen.

Jeg arbeider i flere uttrykk – fra det alvorlige og teologiske til det lekne og humoristiske.
Noen tekster blir sanger, noen malerier blir fortellinger.
Alt springer ut av det samme møtet mellom alvor og lek, mellom jord og himmel, mellom det menneskelige og det håpefullt absurde.

Alt begynner med et møte mellom sinn, hånd og materiale – en farge, en linje, et ord som plutselig blir levende.
Jeg slipper kontrollen, men ikke tilstedeværelsen.

Det naive i uttrykket mitt er ikke barnslig, det er “fjortis” – altfor mye på én gang, men med hjertet på utsiden og troen i behold.

Jeg søker maksimal fylde.
Et tomt lerret føles som løgn – hodet er fullt, livet er fullt, universet er fullt.
Alt er fullt av alt.
Så tomhet blir helt feil i min verden.

Farger, ord, symboler, følelser, tro og tvil må få plass – og noe organisk.
Hver komposisjon, hver tekst, hvert vers er et fanget øyeblikk: et grepet møte mellom det bevisste og det som bare kan fornemmes og føles.

Jeg lar strøkene være ujevne, ordene urolige, proporsjonene forskyve seg.
Det ser spontant ut, og det er spontant, men det er ikke hastverk – det er konsentrasjon i høy hastighet, som en forløsning etter lang tids modning.
Det er som elektrisk kvikksølv etter varm sjokolade.
Og jeg prøver bevisst å ikke temme det, da det begrenser nerven og ærligheten i uttrykket.

For meg er naivkoloristisk ekspresjonisme både metode og livsholdning – en motstand mot kontroll, og en påminnelse om at sårbarhet, trygghet, savn og overflod hører sammen.

Jeg maler, skriver og synger for å gi uttrykk for en sannhet som ikke kan måles og veies, kun erkjennes og erfares.
En sannhet hvor den som ser med barnets blikk plutselig forstår noe av det ubegripelige.

4. Hva jeg håper på

Jeg håper at de som møter kunsten min – enten det er dikt, malerier eller sang – begynner å gråte.
Gråte av glede og takknemlighet, gråte av forløst sorg, gråte fordi de er berørt.
Men mest av alt håper jeg de gråter fordi de erkjenner seg elsket av Gud, tålt av mennesker, både sett og speilet.

Når mennesker gråter av kunsten min, renser tårene gamle sår og gir trøstende kyss på arr som aldri helt fikk gro.
Det er det jeg håper på.

5. Veien videre

Jeg kommer alltid til å søke etter sannhet og lengte etter nåde.
På veien vil jeg skape fotspor av kunst jeg håper noen kan følge.