Å male julekort er ikke bare bare…

Noen tanker om hva vi bryr oss om.

Kirkegårder er både vakre og brutale, fredelige og nådeløse. De rommer minner, kjærlighet, tap – og kropper som gikk i stykker. De minner meg om at livet er kort. Gravsteinen kan stå i hundre år, lenge etter at kroppen under ble borte.

Jeg ryddet i gamle saker, da fant jeg en tekst skrevet til spalten “Øyeblikksbilder” jeg hadde i lokalavisa på slutten av 90-tallet. Jeg fant ut at den fortsatt kunne brukes, med noen tilføringer og oppdateringer til dagens virkelighet. Så her kommer en delvis reprise.

Av og til skriver jeg plutselig en sang.
Det har jeg gjort nå – etter at jeg hadde vært ute i verden og møtt noen jeg ikke kjente fra før.

Jeg skulle bare prøve en ny teknikk.
Men underveis kom tankene:
Mormors hekladuk. Glitter som barnslig og farlig. Er dette kunst? Eller skal jeg kaste det?

Et lite A5-trykk ble til en hel indre samtale om hva jeg driver med – og hvorfor.

Om morratryner, KI-glatthet og behovet for å være bustete, ekte og uredigert – også på nett.

Det står ikke om liv. Det er jo helt bortkasta å stresse med å skulle kose seg… Og mannen har fått seg robotklipper

Dette er ikke et angrep. Det er et savn.
Et savn etter den tiden da det var lov å være menneske uten merkelapp.
Da vi lekte oss frem til oss selv, i stedet for å måtte forklare oss hele veien.
En tekst om frihet, barn, kjønn og navnet vi allerede har.
Dette er min kjærlighetserklæring til dem som bare gikk sine egne veier –
og en bønn for barnebarna våre, som møter en verden med for mange bokser og for få mellomrom.

Denne teksten skrev jeg for lokalavisa for over 20 år siden. Den holder fortsatt mål, og sammen med en 5 år gammel sang, får den nytt live her.

Nå er Klean-Erik Sugersen ankommet sitt nye hjem, og har fått ladestasjonen i “mannehula” sammen med “fotballidioten” og TV-Tormod.

Og plutselig skal man ut av vinterdvalen. Det er mange år siden “sommerkroppen” som begrep her i huset ble definert til det er sommer, jeg har kropp - ta-da! Men vi har jo rykket fremover i generasjonskøen, og panikken får andre uttrykk.

Så i helsebevaringens navn har vi her i huset gjort tiltak. Ikke alle like rasjonelle eller konsekvente, men dog.

Selvfølelse handler ikke om å bli noen andre – men å våge å være den man faktisk er. Dette innlegget utforsker jakten på idealet, friheten i å gi slipp og troen på at vi er skapt, ønsket og elsket akkurat som vi er.

Kunstig intelligens (KI) er kommet for å bli. Kanskje kommer den med kunstig omsorg også? Er det et problem? Og hvordan opplever KI dette selv. Her kommer et dikt, skrevet i samarbeid med KI. Jeg er kunstner, så jeg er nysgjerrig og liker og forske på nye ting, dette var en veldig interessant prosess, spør du meg.

Noen dager vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Det er så mange lag – av farger, lengsler, tro, tvil og motstand. Men en ting vet jeg: Jeg vil være ærlig og ekte,
For hvis jeg ikke er det, så er jeg ikke. Da er jeg bare en kopi av noen andre, en fasade, en rolle. Hvis jeg ikke er det jeg er, så lever jeg ikke. Da bare eksisterer jeg som et vitne til andres liv, et tomt skall.

Leilighet gjør tyv – men integritet gjør mennesket.

Muligheten for tyveri gjør tyven. Impulskontroll og integritet er avgjørende – både for individer og samfunn. Hvis vi ikke lærer forskjellen på rett og galt, lar vi sykkeltyveri bli en mentalitet. Staten trenger også integritet, ellers mister vi tilliten. Urett vi ignorerer, vil til slutt ramme oss alle.

Jeg har vært på kurs i grafikk i regi av Harstad kunstforening. Jeg har fått innføring i dyptrykk, flattrykk, høytrykk, linotrykk og masse annet som jeg ikke husker navnet på.

Å kjempe med Gud og forhåpentligvis tape.

Ut av boksen.

Kunst er ikke en oppskrift – det er frihet. Jeg har brukt år på å lære regler, men enda lenger på å bryte dem. Jeg er maksimalist. Mer er mer. Jeg maler som jeg vil, sprenger formatet og følger skapergleden. Kunst skal ikke begrenses – den skal puste, føles og leve. Det mener i alle fall jeg!