Folkekirka slo til igjen !

Enda en gang har jeg vært på gudstjeneste med kul på veggen. 230 mennesker i hellig kaos og glede i en helt alminnelig kommune med helt alminnelige folk.

Det høres kanskje ikke så mye ut, men når nesten 10 % av kommunens innbyggere samles til gudstjeneste en vanlig søndag i oktober, da er det spesielt. Det er spesielt fint.

Dåpsbarn med sitt følge i finklær, bunader og dress. Stolte foreldre som løfter barnet opp og frem, mot en menighet som ikke kan annet enn å smile og bli varm om hjertet.

Fireåringer i massevis – med glitterskjørt, pannebånd på snei og skjorta utenpå buksa – trygt med en hånd i en voksen hånd – for å få fireårsbok både på norsk og samisk.

Et barnekor med bittesmå sangere som kan synge så klumpen setter seg i halsen og øyet blir stort og vått. Konfirmanter på sitt mest sjenerte, presentert for foreldre, besteforeldre, tanter og onkler – og resten av menigheten. Unge fiolinister fra kulturskolen spiller vart og stødig.

Store og små fra 0 til nesten 100 år. 230 forskjellige individer, med ulik bakgrunn, ulik livssituasjon, på forskjellige steder i sin trosreise – samlet i ett og samme rom.

Noen kunne alle sangene, noen kunne ingen. Noen møter opp hver eneste søndag, noen var der for aller første gang. Mange har vært innom kirka rett som det er – på arrangementer for barn og unge, korøvelser, bryllup, begravelser og de nødvendige gudstjenestene gjennom året.

Alle var der frivillig. På denne regnvåte søndagen i oktober.

Det er høsttakkefest. Med takkegaver gitt av tilfeldige mennesker som hadde brakt dem med seg til kirka for utloddning. Inntekten går til TV-aksjonen.

Det er også takkefest for en trofast og høyt verdsatt kateket (trosopplæringsansvarlig, barne- og ungdomsarbeider m.m.) som, etter 31 år med arbeid sammen med og for kommunens barn og unge, sier at hun har hatt drømmejobben. Mange av disse barnas foreldre var takknemlig til stede.

“Æ bare elske fjortiser,” ble ofte sagt av denne dama.
“11-åringer er det artigste jeg vet.”
“4-åringer er helt magisk.”

Det var mye kjærlighet i kirkerommet i dag.

Og midt i alt dette kjente jeg på takknemlighet – for at vi fortsatt har et sted som dette. Et sted der alminnelige mennesker som oss kan møtes uten krav, uten billett, uten kjøpspress. Et sted der liv veves sammen, ikke hver for seg, og trådene går på kryss og tvers.

Dette er ikke bare religion. Det er samfunnsbygging i praksis.
Derfor må vi ikke ta kirka for gitt – eller tro at vi kan skjære den bort uten at det merkes.
Den roper kanskje ikke høyest, folkekirka, men den er vevd inn i samfunnet vårt og livet vårt – fra fødsel til død.