Vi er alle ansvarlige for vår egen livsstil, først og fremst

Men du, hvorfor dømmer du din bror, eller hvorfor ser du ned på din bror?
Vi skal alle fram for Guds domstol, for det står skrevet:

“Så sant jeg lever, sier Herren,
for meg skal hvert kne bøye seg,
og hver tunge skal bekjenne Gud.”

Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap for Gud.
La oss ikke lenger dømme hverandre! Døm heller slik: Ingen må få sin bror eller søster til å snuble og falle.

(Rom.14, 10-13)

La oss ikke lenger dømme hverandre.

Det er egentlig nok tekst. Hadde det bare vært så enkelt …

Noen føler kanskje på at Gud er den som er mest dømmende, og at kristendommen er akkurat det – en “kristen dom”.
Men hele Bibelen er en frigjøringshistorie. En historie om hvordan Gud gjennom alle tider, med nesten alle midler, forsøker å få oss til å forstå at vi ALLE er velkommen til den friheten han kan gi oss.
Men vi vet kanskje ikke at vi trenger den friheten? Eller at vi sitter fast i en dom som ikke er rettferdig?

Hvordan dømmer vi?

Når vi mennesker dømmer hverandre, er det gjerne en verdivurdering vi gjør. Vi rangerer hverandre etter status, økonomisk suksess, utseende, helse, popularitet osv. Du risikerer en hard dom fra dine medmennesker om du ikke lykkes i å leve opp til samfunnets standard.

I det sommer var det flere eksempler på slike offentlige, generelle fordømmelser i media: sykemeldte gravide, uføre på trygd, ungdom uten sommerjobb, utenlandske bobilturister.
Kanskje ikke det vi tenker på som fordømmelse? Men når vi setter et negativt stempel på en generalisert gruppe, i stedet for å diskutere systemet vi mennesker lever i, så er det fordømmelse. Fordømmelse i betydningen devaluering, verdisenkning.

De fleste tenker kanskje på seksualmoral og alkoholforbruk når de snakker om fordømmelse i kristen sammenheng. Det er i alle fall der det ropes høyest og menes mest.
Bibelen har jo ganske tydelige retningslinjer for både seksualmoral og alkoholforbruk, så det er tilsynelatende ganske enkelt å peke på andre og si at de lever feil.

Hvordan dømmer Jesus?

Men … da har man hoppet bukk over Jesus og den radikale forståelsen og medfølelsen han viser oss når det gjelder f.eks. seksualmoral:
«Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte. Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg at én kroppsdel går tapt enn at hele kroppen kastes i helvete.»

Nå er det en ganske klar forståelse av at Jesus ikke mener at vi skal vandre rundt uten øyne. For det ville blitt resultatet om vi skulle tolke dette bokstavelig, slik mange gjør med bruddstykker av mange av bibeltekstene.
Men ser vi teksten i sammenheng med hele historien, så skjønner vi fort at dette er Jesus som forteller oss at den som sitter og sikler etter noen med graskap i blikket, er like ille som den som har vært utro mot sin partner, eller med en annens partner. Han forteller oss her at det er holdningen vi har til hverandre som er avgjørende.

Når du lever i et samfunn som gjerne vil kaste stein på dem som har vært utro – til de dør – så er beskjeden om at du egentlig burde vært steinet selv, fordi du sikler etter damer, helt radikal.

Og når Jesus faktisk blir vitne til en lynsjemobb som er mer enn ivrig i tjenesten etter å kaste stein på noen som ble tatt på fersken i utroskap, så sier han helt tydelig at den som selv er skyldfri, kan kaste den første steinen.
Underforstått at du ikke skal dømme noen hvis du selv ikke er feilfri. Det er ganske radikalt.

Når Paulus skriver disse ordene til romerne, så er allerede Jesus drept for sin radikale holdning til de religiøse levereglene. Ikke fordi han sa at alle skulle kunne «hore rundt» med hvem som helst (for det sa han ikke)... men fordi han sa at ingen er noe bedre enn de andre. 

Vi er like ille hele gjengen når det kommer til seksualmoral – noen er bare flinkere til å ikke bli oppdaget, og noen er adskillig mer ærlig om hvordan det faktisk står til med dem enn andre tør være. 

Når Jesus er nådeløs.

For dem som gjerne vil være bedre enn noen andre, er dette hard kost å svelge. De ønsker ofte en gradert skyldforståelse. At noe umoral er mer umoralsk enn annen umoral. Men Jesus er “nådeløs” her altså. Han slår fast at all umoral er like ille, og at vi alle trenger den samme nåden. Dermed fratar han oss muligheten til å heve oss over andre. 

Jesus sier til den som nesten ble drept av steinkastere: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»
Han fordømmer ikke, men han anerkjenner heller ikke hennes oppførsel. Dette er også utfordrende. For mangel på fordømmelse er ikke det samme som at det er fritt frem for hva som helst. Det betyr ikke at vi skal leve som om seksuell grådighet er frihet (det var ikke det han sa). 

Det er kanskje der mange av oss snubler mest? Når Jesus på den ene siden bekrefter vår verdi, og så på den andre siden krever at vi behandler oss selv og andre basert på den verdien han gir oss? 

I en ideell verden

I en ideell verden ville vi levd i fred med hverandre. Vi ville respektert hverandre. Vi ville ikke vært redde for andre mennesker, for de ville ikke utgjort noen trussel for noen.
Vi hadde ikke voldtatt, eller risikert å bli voldtatt. Vi hadde ikke ranet, drept, banket og torturert, og vi hadde ikke risikert å bli utsatt for slikt.
Vi hadde ikke stjålet, fordi vi hadde nok og var fornøyd.
Vi ville ikke vært utro, fordi vi var sammen med noen vi elsket og respekterte.
Vi ville ikke løyet, fordi vi tålte å både høre og si sannheten.
Vi ville tilgitt hverandre, og vi kunne levd i tillit til hverandre.

Men vi lever ikke i en ideell verden. Vi lever i en verden hvor de fleste av oss før eller siden, en eller flere ganger, tenker på andre mennesker enten som en handelsvare, et produkt, et nytelsesmiddel, en pyntegjenstand, et statussymbol, eller noe forkastelig og verdiløst som burde drepes.

De fleste av oss vil sannsynligvis anerkjenne at dette ikke er særlig bra holdninger å ha til sine medmennesker, og de aller fleste av oss ville opplevd det som svært ubehagelig å bli utsatt for slike holdninger. Mange ville kanskje gå så langt som å anse det som straffbart å ha slike holdninger. Kanskje vil også noen ha såpass med skamvett at de skjemmes litt over å ha slike holdninger.

Men den radikale Jesus hadde ikke slike holdninger. Han var helt klar på at alle han møtte var så verdifulle at han var villig til å ofre livet for dem. Også dem som hadde slike holdninger.

Men som sagt – han anerkjente ikke adferden, men han fordømte ikke menneskene, verken de som ville kaste stein, eller de som risikerte å bli steinet.
Han forhindret steiningen og oppfordret til tilgivelse, selvransakelse og bedre oppførsel.

Paulus gjør det samme i sitt brev til romerne. Han snakker til en gjeng som krangler om hvem som spiser rett – altså ikke så mye seksualmoral – men beskjeden er den samme:
Pass dine egne saker, ikke døm de andre, rydd i eget liv først.
Så skal Gud ta seg av rettferdigheten og dommen etter hvert, og vi står med Jesus som radikal forsvarsadvokat, hele gjengen. 

Bibeltekstene er hentet fra Bibel 2024 © Bibelselskapet.
Gjengitt med tillatelse.