Å vinne kampen, eller å vinne livet?
Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Johannes 15, 9-12)
Å vinne kampen, eller å vinne livet?
Det slo meg plutselig her en dag jeg satt og så på nyhetene, at det motsatte av å vinne er ikke nødvendigvis å tape. Det motsatte av å vinne er fellesskap.
For å vinne må man sette seg selv først. Du må tåle å se på alle taperne uten å stanse, uten medfølelse. Det gjelder i idrett, i arbeidslivet, i jakten på penger og posisjoner – og på verdensbasis. Politikk presenteres som en kamp der noen «vinner valget» og andre «lider nederlag». Land måler styrke i økonomi og våpen, som om selve jorden er en konkurransearena.
Det sies at det blåser på toppen. Jeg vet ikke. Jeg har aldri vært der. Kanskje det bare er en trøsteformel vi bruker når vi ikke selv står på seierspallen. For ofte ser det jo ut som om de på toppen har det helt fint. Men jeg vet litt om hva det koster å prøve å komme seg dit – og jeg vet hva vi risikerer å miste underveis, når livet blir en mestringskonkurranse.
Det koster å bli best – du må ofre tid, krefter, kanskje til og med mennesker du egentlig er glad i. Du må holde fokus på målet hele tiden, og ikke drifte ut i avsporinger. Kanskje må du løpe, både bokstavelig og metaforisk, alene i all slags vær, året rundt, med blodsmak i munnen og gnagsår på begge bein, med utfordreren som puster deg i nakken hele veien.
Prisen er ikke bare på individnivå. Alle betaler prisen når hele samfunnet blir et konkurransesamfunn. Hva skjer om vi bare berømmer de aller beste på sitt område for å være individuelt best, og ikke for å bidra mest? Vi får en verdiforskyvning som ikke er bra for noen av oss. Hvis vi belønner de få som er flinkest, penest eller rikest, og ikke dem som bidrar til at både kunnskap, rikdom og skjønnhet finnes, da blir selve livet en konkurranse som går på bekostning av fellesskapet.
Men hvordan vinner man egentlig livsløpet? Har du vunnet i livet hvis du har oppnådd rikdom og ære? Har du vunnet hvis du er vakker? Har du vunnet livet om du vinner valget?
Kanskje er det sånn at vi ikke «vinner» livet ved å komme først eller bli best, men ved å være sammen. Når vi deler brødet rundt bordet. Når vi går tur i samme tempo. Når vi griper hverandres hender i motbakker. Når vi skaper fred og bygger vennskap.
Jesus gir oss et helt annet mål når han ber oss om å bli i hans kjærlighet, og å elske hverandre slik han har elsket oss. Det er ikke en konkurranse, men en invitasjon til fellesskap. Og løftet han gir, er ikke om gullmedalje, applaus eller verdensherredømme – men et løfte om glede, en glede som kan bli fullkommen.
Så kan vi spørre oss selv: Hva er viktigst – å vinne en kamp, eller å bygge et fellesskap?
En seier er alltid kortvarig. Den varer bare til neste kamp, til neste måling, eller til neste leder byttes ut. Men det Jesus vil gi, er evig. Og kanskje er det nettopp derfor vi og verden trenger våre fellesskap mer enn noe annet.
