Fra død til liv

«Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre.

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham.

Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde, og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»
(Ef 2, 1–10)

Huff da.
Slike tekster irriterer meg.

De er så bombastiske og fordømmende. Fy! Fy! Fy!
Ulydige syndere som lar seg lede av egne tanker og lyster!

Dette er ikke ord som oppmuntrer til selvrealisering og å gjøre det man selv vil,
eller sette seg høye mål og store ambisjoner.

Brevet er skrevet til efeserne – innbyggerne i byen Efesos.
En av de største og rikeste byene i Romerriket.
Her lever de rike i sus og dus, med slaver som sørger for det de trenger.
De tilber statuer og keiseren.

Tilbedelsen av gudinnen Diana innebar store sexorgier,
og nytelsen i seg selv ble regnet som en gud.

Men er det så ille da?

«Sex and drugs and rock’n’roll»
er jo fortsatt tilbedt i dagens samfunn.

Det er idealer mange ønsker å følge:
å få berømmelse, status, penger og makt –
slik at man kan utagere sine lyster og behov slik det måtte falle seg.

Er ikke det greit?

Er det ikke bare gammeldagse moralister
som synes at man skal begrense seg?

Livet er jo så kort.
Man må jo få more seg og nyte det.
Gripe mulighetene, ta for seg –
vi er jo voksne mennesker som kan gjøre som vi vil.

Hvorfor skal noen komme her og komme her
og si at dette ikke er bra?

Hvis jeg vil feste og ture flere dager i strekk, helg etter helg,
danse på bordet og kaste klærne sammen med naboen –
er ikke det bare min sak?

Hva så om ungene går for lut og kaldt vann
og drikker slumpene i glassene?

Hvorfor skulle jeg begrense meg?
Hvis jeg vil ha det morsomt, så fortjener jeg da det.

Ungene tåler da såpass.
Man må jo ikke være hysterisk.

Jeg skjønner ikke hva de klager etter.
De har jo både iPad, slalåmutstyr, TV på rommet og lommepenger nok.

De var jo med til Syden tre ganger i fjor,
og jeg så ikke noe til at de klagde
da de fikk penger til å dra på disco hele natta.

Ungdommene gjør jo sånt nå –
de reiser på fylleturer til Malta
og utagerer det meste.

Det er mange efesere i dag også.
Med penger nok og fritid nok
til å følge både lyster og behov.

Men er det egentlig deres egne lyster de følger?
Er det reelle behov?

Eller er det andre krefter i sving
som vil at mennesker skal jage etter verdens goder?

Er det ikke slik at de aller fleste mennesker har ett overskyggende behov?
Ett ønske som er større enn alle andre?
En drøm som vi gjemmer innerst inne i våre hemmelige rom?

Ønsket om kjærlighet.
Behovet for å bli elsket.
Ha noen å elske.
Bli akseptert, sett og anerkjent.

Er det ikke det vi egentlig vil?

Så lærer vi underveis at vi ikke er verdt å elske.
Vi må være rike, vakre, vellykkede, hemningsløse, sexy, festlige
og på toppen av livet hele tiden –
bare for at noen i det hele tatt skal like oss.

Dette lærer vi alt som ganske små,
og det blir bare mer og mer bekreftet fra verden rundt oss.

Til slutt klarer vi ikke engang å like oss selv nok
til at vi tar vare på oss selv og våre nærmeste.

Vi spiser dårlig, drikker for mye,
råtner fra innsiden, blir deprimert, forfaller, stresser,
blir syke, ensomme, bitre, sinte, sure og overfladiske.

Vi dør inni oss.

Da hjelper det ikke med mye penger i banken.
Alle gjester du har på terrassen fyller ikke tomrommet.

Uansett hvor mange ganger du reiser til Syden,
du kommer ikke unna deg selv.

Uansett hvor mange flasker vin du drikker,
så blir du ikke ordentlig glad.

Ingen flott tittel får deg til å føle deg viktig lenger.
Før eller siden må du se deg selv i øynene.

Livet som Paulus snakker om,
er erkjennelsen av at du er elsket.

Men ikke for det du gjør!
Ikke for det du har, dine penger og dine spennende reiser.
Ikke for alle dine festlige venner,
dine Facebook-oppdateringer eller dine flotte bilder
av mat og vin på Instagram.

Du er elsket fordi du er guddommelig, hellig og skapt av Gud.
Fordi du er et vandrende mirakel i deg selv –
satt sammen av stjernestøv, englestrø og ånd.

Du er full av mysteriet liv og uforklarlig bevissthet.
Du er helt unik, levende,
i et evighetsglimt på en liten, vakker kule
som suser gjennom verdensrommet.

Du eksisterer en bitteliten stund i evigheten,
og hvert sekund er hellig, mystisk og verdifullt.

Du er elsket av den Kjærligheten som er livet.
Kjærligheten som er sannheten –
den hele og fulle sannheten om deg og universet.

Denne Kjærligheten er evig, ubetinget og ubegrenset.
Og det er ingenting du kan gjøre fra eller til,
annet enn å tro det.

Men du kan velge det bort –
og gå glipp av det –
hvis du foretrekker efesermåten å leve livet på.

Bibeltekstene er hentet fra Bibel 2024 © Bibelselskapet.
Gjengitt med tillatelse.