Husk kroppen i planleggingen

Livet er uforutsigbart og skrøpelig. Heldigvis tenker vi ikke på det til daglig, da ville vi blitt småsprø og livredde. Men av og til tenker vi på det.

Når vi blir syke, når noen vi kjenner blir syke, eller dør. Når vi mister jobben. Når vi får barn som trenger oss. Når vi kjenner naturkreftene på kroppen, og når vi ser krig og elendighet snike seg innpå oss. Da kjenner vi litt på at livet egentlig ikke kan kontrolleres, og at kroppen ikke er evigvarende.

Jeg tenker jo forferdelig mye, så mye at det til dels blir litt slitsomt både for meg og dem rundt meg, men sånn er jeg.
Tankene er jo på en måte evige — udødelige, selv om de bare varer ett sekund før de er byttet ut med en ny.

Bevisstheten vår kan reise jorden rundt i tankene, på sekunder. Vi kan se for oss steder vi aldri har vært, og forflytte oss fra ørken til arktiske strøk på 1-2-3.

Ikke rart vi glemmer at kroppen må henge med i svingene.

Jeg øver nå på å leve kroppsvennlig. Huske på at kroppen faktisk må være med og fungere hvis jeg skal få gjort noe som helst.

For en tanke er ikke en handling. En drøm er ikke en opplevelse. Skal det bli noe gjort, så må kroppen være med.
Det blir faktisk ikke noe liv uten kroppen på slep.

Det betyr at den må respekteres.

Ikke tynes, mobbes, trakasseres, mishandles og foraktes. Mange av oss lever med kroppsforakt. Vi forventer at kroppen skal være evig ung, urimelig sterk og sprek, slank, veltrent og energisk 24/7.
I tillegg skal den gi oss og andre nytelse og lykkehormoner på kommando.

Det er ikke mulig. Sånn er det bare.

Jeg har forventet at min kropp skulle tåle masse stress og at den skulle holde følge med hodet mitt. Den måtte bare holde koken, holde det gående.

“Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig” sa de gamle. Det kan se ut til at “de gamle” har rett.

Det er vanskelig å lytte til kroppen, når man har levd et helt liv med å ta den for gitt. Men en kropp som ikke blir ivaretatt, satt pris på, stelt godt med, elsket og respektert, blir etter hvert ganske vanskelig å leve med. - Er ikke det rart? (ironi)

Jeg har brukt noen år nå, på å lande i kroppen. Den bare krevde oppmerksomhet. Alle bremsene på. Alle alarmene gikk. Alle systemer kokte over. Hodet ble selvfølgelig irritert, skuffet, frustrert og delvis “blind”.

Men hodet kommer seg ikke opp av senga uten kroppen, tro meg! Du kan ha så mye vilje du bare vil, den er ikke verdt en drit når kroppen har bestemt seg for å skifte kurs.

Heldigvis er det slik, at kroppen ofte vet best hva som er bra for deg. Så selv om hodet har lært en masse tull og tøv om hva som må til for å få et godt liv, så har kroppen sin egen mening om saken, og det kan se ut til at kroppen har rett. For kroppen trenger ikke bare å fungere – den trenger å få leve, beveges og berøres av noe som gir mening.

Så hva trenger egentlig en kropp i denne moderne verden?
Hva trengs for å ha det godt?

Banalt enkelt: Nok søvn. Nok hvile. Nok bevegelse. Ren, næringsrik mat med fiber. Gode relasjoner. Mening og mestring. Og det vi i dag kaller kultur - som kort fortalt er sang, musikk, dans, kreative uttrykk. Og det har de til og med forsket på!

Hva trenger vi derimot ikke?

Vel…det vet dere best selv…

Gode ønsker fra Heidi Maria.

PS. Husk å ta med kroppen i beregningene.