Landskap.

(hjemlengsel, tilhørighet, awe)

Landskapene mine er aldri topografiske. De er ikke kart, og de er ikke naturtro. De er intuitive landskap – sett innenfra, men inspirert av nordnorsk natur. En blanding av minne, følelsesklima og tilhørighet.

Her ligger den store hjemlengselen, naturens storhet, awe, skaperverk og mysteriet ved eksistensen. Stillhet. Det lille mennesket i det store rommet. Jeg maler ikke steder, jeg maler tilstand. Et landskap i bildene mine er ikke bakgrunn, men et rom sjelen beveger seg i.

Fjellene, himmelen og havet er spesielt viktige. Fjellene er urokkelige og mektige, trygge, evige, stolte. Havet er både livgivende og dødelig, dypt, vakkert, fullt av mysterier og understrømmer, reflekterende og bevegelig. Himmelen og lyset skifter alltid, som havet. Mørketidslys er spesielt vakkert, og midnatsola gir en evig dag uten mørke. Naturen er symboltung selv når trestammene og husene er skjeve og skakke.