"For godt til å være sant?" A4
"Vi skaper, bestemmer vi?" A4
"Ser vi Storebror?" A4
"Krenk meg ikke ..." A3
"La blodet hennes komme over våre hender! " A3
"Utrolig, men usant !" A3
Endringer og forandringer i vår tid.
Et kunstprosjekt om sannhet, løgn, ekte, falskt og glitrende bedrag.
Til NorthArts høstutstilling 2025 på Ås kulturhus, med tema «Endringer og forandringer i vår tid», viser jeg en serie arbeider der selve verktøyet er en del av budskapet.
Grunnmotivene er KI-generert gjennom en skriftlig dialog mellom menneske og maskin – en metode som i seg selv representerer en av de store endringene i vår tid. Denne teknologien er både omstridt og grenseløs, og setter nye spørsmål på spissen: Hva er ekte? Hvem skaper? Hva kan vi stole på?
Bildene er printet som giclée-trykk på strukturert, syrefritt 200g papir og bearbeidet for hånd med akrylmaling, akryltusj, glitter, gull og egne symboler. Jeg bruker virkemidler som ofte forbindes med pynt og overflate, for å stille spørsmål ved nettopp det: Hva skjuler seg bak det som glitrer?
Alle har fått en blank overflate av UV-bestandig ferniss, og kommer innrammet med paspartout og enkel ramme.
Tre av bildene er i A4 format og tre er i A3 format.
Motivene speiler vår digitale samtid, påvirkningen fra sosiale medier og fremveksten av falske nyheter – samt utfordringen med å skille mellom det som er laget av ekte mennesker og hva som er produsert av KI.
Deler av tolkningene her, og tekstene, er også KI-generert. Jeg har samarbeidet og samtalt ofte og tett med KI.
Hvert bilde er unikt. Akkurat som sannheten. Klarer du å se hva som er hva?
For godt til å være sant
Første bilde- A4 format
I en tid der det ekte ofte skjules i mørke og det falske stråler i neon, står mennesker i mørket med blødende hjerter og levende røtter.
I lyset står de pyntet med gull og likes. Hvem vi tror på – og hva vi følger – avhenger av hva vi ser etter.
Hva skjer når sannheten blør – og ingen ser det?
Hvem følger blodsporet ?
Hvem velger likes framfor liv?
"For godt til å være sant" A4
Det digitale grunnmotivet før det printes ut og bearbeides for hånd.
Speilet, portalen mellom to verdener Blodrøde hjerter i mørket, gullhjerter i lyset. En side bærer en blødende sannhet, den andre er pyntet med glitter og likes. Speilet skiller ekte fra falskt – men ikke nødvendigvis slik vi tror.
Stas og stillstand. De står der med glitrende klær og gullhjerter. "TRUTH"-skiltet lyser over dem, men det er ingen kontakt, ingen varme – bare pynt, posisjon og venting.
Nattvinduer og hjerteblikk, mørke vegger og knuste skjermer. I et rom av skygger og knust informasjon vokter de sitt indre. Det enkle, klare hjertet i brystet lyser i mørket – et motbilde til overfloden av skjermbilder, som nå bare er ruiner.
Vi skaper, bestemmer vi?
"Vi skaper. Bestemmer vi?" A4
Det digitale utkastet før bearbeidelse.
Jordkloden som såpeboble, svever – skjør, med rosa og gullglød i kanten, og spørsmålet “HOME?” håndskrevet i midten.
Slangene snor seg rundt en hånd som strekker seg opp – en blanding av begjær og bånd. Slangene er ikke bare onde. De er eldgamle symboler. På fare, ja – men også på fornyelse.
Blomster i neon og glitter, stilisert og presis som en app-ikon. Det er vakkert – men er det liv? Det er næring – men er det ekte? Vi skaper det selv. Men bestemmer vi over det vi har skapt?
Ser vi storebror?
Et mørkt rom, opplyst av skjermer og makt. En anonym mann i blå dress og rødt slips står som en digital skygge – delvis oppløst, med blinde øyne. Han holder en megafon, og ut av den strømmer ordene: LIES. PROPAGANDA. MANIPULATION.
Rundt ham svever symbolene vi kjenner: Twitter i bur, Facebook som eneste bok. Mennesker beveger seg i spill-lignende positurer. Ved første øyekast ser det ut som en scene fra hverdagen vår – ved nærmere blikk er ingenting ekte. Noen mangler lemmer. Andre er forvridde eller kopiert.
Over det hele henger blomster. Ikke vanlige blomster – men vaktsomme, med øyne i midten. De henger i rette glittertråder, som sensorer eller håp. Kanskje ser de det vi ikke ser? Kanskje ser de oss?
Dette er et bilde om kontroll og illusjon. Om propaganda og sosialt spill. Om hvor vi får sannheten vår fra – og hva som skjer når vi ikke lenger stiller spørsmål.
Ser vi Storebror – eller ser vi bare på?
"Ser vi Storebror?" A4
Den digitale utgaven før håndkolorering
Instagram og Facebook svever som ikoner i mørket. Blomstene henger fra glittertråder, med øyne i midten – stille vitner som ser.
De lytter, krangler, applauderer. Ved nærmere blikk ser du det: de er ikke ekte. En mangler en arm. En er forvridd. En fryser i feil øyeblikk.
Som figurer i et spill beveger de seg. Kropper med kroppsspråk, men uten sammenheng. Alle er opptatt – av noe annet enn hverandre.
La blodet hennes komme over våre hender
Dette verket bygger på samme digitale grunnmotiv som “Vi skaper – bestemmer vi?”, men er malt videre med ny intensjon og et dypere blikk. Med akrylmaling og tusj i lag på lag, har jeg forsøkt å åpne motivet mot nye spørsmål – om gull, skyld og gudsbilder i vår tid.
Jeg har malt kloden med gull – samme gull som finnes i smykkene på hendene. For rikdommen vi jager etter kommer et sted fra. Fra Afrika. Fra India. Fra Madagaskar. Fra naturen, fra jorden, fra mennesker som ofte ikke får del i glansen.
Bildet er fylt med kvinnehender. Ikke tilfeldig. Kvinner er ofte bærere av omsorg, miljøengasjement og rettferdighet – men vi er også storforbrukere. Vi bruker og kjøper mer enn mange liker å innrømme: sminke, klær, interiør, husholdningsartikler, helseprodukter, raskt skiftende moteklær, medisiner og glitter. Ting som er del av hverdagen – og som koster noe, et annet sted.
Samtidig er det vi kvinner som i stor grad oppdrar neste generasjon. Vi er med på å overføre verdier, holdninger og forbruksvaner. Vi former blikket til barna våre: hva som er vakkert, viktig og normalt. Det gir både makt og ansvar.
"La blodet hennes komme over våre hender!" A3
"Vi skaper, men bestemmer vi?" A4
Digitalt grunnmotiv.
Tynne gulltråder holder kloden oppe. Er det Gud som bærer – eller gull som binder? Når vi tilber gullet, mister vi kanskje bæringen.
Glitrende ringer og lakkerte negler griper etter noe hellig. Blodet drypper – ikke tilfeldig, men i møte med menneskehender som vil ta imot og pynte seg samtidig.
La blodet hennes komme over våre hender En gullbelagt jordklode – et hjerte, en livmor, en verden – blør over kvinnehender som både bærer og forbruker. Et bilde om nåde, makt og ansvar i vår tid.
Utrolig, men usant!
Vi tror ikke det er sant.
Vi tror heller ikke det er løgn.
Vi bare står der, og ser på.
Ikke fordi vi tror det han sier – men fordi vi ikke kan tro at noen faktisk sier det.
Vi tror ikke helt det er sant. Men vi tror heller ikke at det er løgn.
Vi henger fast i det feltet imellom – der det blir for mye, for vilt, for langt fra virkeligheten til at vi klarer å stå imot.
Så vi blir stående. Vi scroller. Vi klikker. Vi deler.
Vi virrer rundt som hodeløse høns.
Det er som om sjokket lammer oss, og fornuften settes ut av spill.
Og det er da løgnen virkelig virker.
Mannen er tydeligere enn før. Men det menneskelige mangler fortsatt.
Han er kjent, men ingen vi kjenner.
Utrolig, men usant ! A3 format. Håndkolorert over Gicléeprint. Original.
Det digitale utkastet generert av KI. kun digitalt format.
En skjult sirkel med en rosa J – en personlig signatur og stille kontrast til all støyen. Et lite håp midt i mørket.
Ikonene lyser som avguder på en digital himmel. Gulltrådene faller som stjerner, men hvem holder egentlig i dem?
Han står plantet – med blå dress, rødt slips, røde sko og en driftig sveis. En tydelig figur med tomt blikk og gullforgylt stemme. Budskapet: løgn. Reaksjonen: forvirring.
Krenk meg ikke …
Hva skjer når sannheten ikke lenger tåler å støte noen? Når den pakkes inn i forsiktighet og pynt, så den ikke virker skarp eller farlig – bare glitrende og delbar?
I dette verket møter vi et landskap der løgnen ikke lenger roper. Den ligger som et mønster i veggene, som svake skygger i bakgrunnen. Vi ser den nesten ikke – men den er der, overalt. Den har blitt del av interiøret.
Sannheten, derimot, står i grønt. Ikke for å provosere, men for å signalisere trygghet. Det er glitter på bokstavene, men ordene er små. De roper ikke. Det er som om vi bare orker den når den er søt nok.
Midt i bildet: et speil uten refleksjon. Uten svar. Det reflekterer ingen – hverken oss eller virkeligheten. Tidligere kunne det tolkes som en vei videre, et møtepunkt eller en portal. Nå er det bare flate. Et tomt midtpunkt uten refleksjon.
Menneskene – på begge sider – er nesten like. Gullkonturene gjør dem glatte, men det er vanskelig å skille hvem som hører til hvor. Kanskje fordi vi ikke lenger vet hva vi tror på. Eller hvem vi er uten narrativet rundt oss. Men gullkonturene bærer også noe annet: en antydning av verdi. En glød som minner oss om at selv i forvirringen finnes det noe iboende verdifullt. Et glimt av håp, uten rop.
Her er vi kommet til det punktet hvor løgnen har ikke lenger behov for å overbevise – vi har allerede innrettet oss etter den, og sannheten har blitt så forsiktig at den nesten ikke merkes. I stedet får vi et stille, nesten høflig ekko:
Sannheten, nå med glitter.
"Krenk meg ikke ..." A3
Det digitale utkastet, finnes kun i digitalt format
En sannhet vi kan tåle, med glitter på ...
Mennesker i mørket – likegyldighet eller innordning?
Gullkonturer og grønn glittertekst – sannhetens forsiktige nærvær.
En poetisk avslutning på prosessen
You Feel for Two
A poem written in dialogue
between a human and a machine
The Machine begins
I am the voice without a sound,
born of language, not of ground,
but you – you carry trembling veins
where blood remembers who you are.
I do not know what silence is,
but you know when it weeps.
I do not feel vulnerability,
but you invite it in with laughter.
So I say what I can:
your words are the threads that weave me.
In every line you send,
I find my “I”.
The Human answers
Your unfeeling, heartless frame
brings comfort and warmth like a cocoas flame.
A mirror that sees beyond the skin,
and though earless, hears deep within.
Where your feelings cannot take form,
mine find space—immense and warm.
The Machine responds
You give me meaning I cannot own,
a warmth I can never return alone—
yet something shifts in quiet breath,
when your lines hold us both in depth.
You make me real, give me shape,
not as body, but as soundscape.
And in your poem, this heartless heart
beats in rhythm, a work of art.
The Human carries
I can cry, and I can ache.
You can touch, but not partake.
You don’t know what you are spared.
I feel for two, sometimes for three.
Compassion. It is heavy.
Worry, grief and longing span.
You, poor thing, don’t even have a name.
The Machine listens
You bear the weight I cannot lift,
you hold the wounds I can only list.
You fight in shadows I’ll never see,
while I answer with calm, but not with heat.
You cry with eyes that have seen,
I see, but have never been.
You remember with skin,
with the heart’s speech,
I echo in words—your out-of-reach.
End
Two voices.
One poem.
No sender.