Fra kaotisk podkastidé til fredelig collage:
— En prosessbeskrivelse
Tanken var å lage podkast om de forskjellige politiske partiprogrammene,
men det viste seg å bli litt vanskeligere enn jeg trodde.
Jeg strevde med å finne de rette ordene, den rette stemningen og med å sette fingeren på hva som egentlig var problemet med å skulle finne et parti å stemme på.
Jeg prøvde å lese partiprogrammer og sammenligne, men ble bare overveldet. Jeg prøvde å google meg frem til en konklusjon – det kan jo være en snarvei, om enn noe overfladisk.
Uansett.
Mitt nest første podkastforsøk ble en heller traurig greie. Det neste forsøket ble bittelitt bedre, men jeg ble ikke noe klokere, og jeg tror ikke de som var prøvelyttere ble særlig klokere heller.
Men …
Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Hodene våre, også mitt, er så fulle av andres meninger. Det kommer innspill fra alle kanter, og i en politisk valgkamp er det ekstra vanskelig å finne ut hva som er hva.
Det er ofte slik at jeg bruker kreative prosesser til å finne ut hva jeg egentlig mener om ting. Så mens jeg forsøkte å lage podkast, laget jeg en collage – hovedsakelig for å bli litt mer uanstrengt mens jeg snakket om politikk.
Så mitt første forsøk på politisk podkast endte opp med å bli en dobbelcollage med tittelen “Valgkamp”.
Det hele startet med en strek...
...som etterhvert utviklet seg til en hefteig bakgrunn og en stor blomst...
...men så kom jeg på streken fra første bilde, og som vanlig er det vanskelig å stoppe i tide...
... blomsten ble klippet i biter og gjort om til collage...
Så ble collagen klippet i to og da ble den til "Valgkamp 1."
... og "Valgkamp 2"
Som alle politiske trukturer trengte de en ramme for å komme til sin rett...
... og plutselig forsto jeg hva det var som var problemet...
Jeg hadde allerede startet på en treningsoppgave, med fri flyt og løse linjer. Dette hadde etter hvert utviklet seg, via en ganske klar beskrivelse av en håpefull, hvit blomst, til et kaotisk og lite strukturert bilde, med mange lag med motstridende symboler.
Dette innholdsrike, mettede og tette bildet irriterte meg mer enn noe annet. Jeg savnet en form for struktur i det. Så jeg tegnet opp et strengt rutemønster med tykke, sorte streker og klippet bildet i mindre ruter, mens jeg prøvde å få en form for klarhet i hva som var hva i norsk politikk.
Så begynte jeg å pusle disse bitene sammen igjen, i håp om at bildet etter hvert skulle gi litt mer mening. Jeg følte sterkt for å tilføre noe nytt, og ofret et annet gammelt akvarellmaleri jeg hadde liggende, som jeg heller ikke var helt fornøyd med. (Litt som disse politiske partiene man har hatt med i årevis, men som ikke er helt bra – bare liksom greie nok.)
Jeg har ikke så mye erfaring med collage, så det var i grunnen litt merkelig at jeg plutselig skulle få behov for å lage det. Men jeg følger bare på når jeg får ånden over meg …
Etter mange timer med mye ommøblering, riving, klistring, liming, klipping og flytting av papirlapper, vokste det frem et bilde som på en merkelig måte føltes veldig rolig og harmonisk. Selv om det ved nærmere ettersyn både var fargerike elementer, flettverk og strukturer, blomstrende liv, gyldne øyeblikk og ett og annet insekt, så var det ingenting som skilte seg noe særlig ut.
Jeg brukte tykt og solid papir, så strukturen ble grov, og det var et krevende og nitidig arbeid å få tingene til å henge sammen. Til slutt dekket jeg det hele med det tykkeste laget med matt ferniss jeg noen gang har brukt på et bilde.
Da det var tørt, så jeg på det og tenkte med meg selv at dette var merkverdig fredelig, til å være så dårlig organisert. Eller – det er egentlig ikke dårlig organisert, det bare er vanskelig å få øye på noe spesielt her.
Akkurat som i valgkampen …
Jeg ser norsk politikk. Det røde og det blå har blitt rosa og lilla, det grønne er grått, og det gule er både litt oransje og litt grønt. En og annen rød flekk stikker seg frem, og en og annen blå bomst, men mesteparten er en litt uklar sammensetning av farger som går ton-i-ton.
Det er ikke rart det er vanskelig å velge.
Etter at jeg hadde «snakket» med bildet en stund, skjønte jeg at det manglet noe vesentlig. Det manglet en ramme. Så jeg fant en ramme. Da så jeg at det ikke bare manglet en ramme, men også litt motstand – litt definisjon. Så jeg delte det i to. Plutselig fikk jeg to innrammede, og adskillig klarere og tydeligere bilder, av en eller annen merkelig grunn.
Det er kanskje sånn det er, både med politikk og med kunst:
Man klipper, limer, flytter og prøver igjen, Er man heldig blir det stille nok til at man kan se hva som foregår.
Jeg blir neppe helt ferdig med å forstå verken politikken eller meg selv. Men denne prosessen lærte meg i det minste at det er verdt å sette seg ned, lage noe med hendene og la tankene få lov til å lande.
Jeg vet fortsatt ikke hvilket parti jeg skal stemme på, men jeg fikk i det minste to bilder som gir litt mer mening enn min podkasten gjorde.
Kanskje er det dette som er starten på noe nytt – en podkast som finner stemmen sin?
