Påskemorgen-bønn for min indre Maria
Jesus,
du sa navnet mitt.
Ikke som en kommando,
men som et kall tilbake til livet.
Ikke som en prest,
men som en venn
som aldri forlot meg.
Jeg sto i mørket.
Jeg bar tvilen, sorgen,
minnet om alt som ble knust.
Og du kom ikke for å rette det opp –
du kom for å være med meg i det.
Og så…
viste du meg lyset.
Dette er mitt påskemorgen-øyeblikk.
Ikke fordi jeg har skjønt alt,
men fordi jeg kjenner:
Du er her.
Du lever.
Og jeg lever også.
Velsign dette hjertet
som våger å håpe igjen.
Velsign hendene mine,
så jeg kan bære kjærligheten videre.
Velsign blikket mitt,
så jeg kan kjenne deg igjen
når du står rett foran meg –
i et annet menneske,
i et stille øyeblikk,
i mitt eget speil.
Påskemorgen er ikke en forklaring.
Det er en invitasjon.
Og jeg sier ja.
Min indre Maria.
Elsket.
Kalt.
Levende.
Jeg har stått ved graven lenge.
Nå vender jeg ansiktet mot solen.
Amen.
