Langfredagsbønn.
Jesus,
jeg ser deg.
Ikke i glans,
men i lidelse.
Jeg ser deg bundet, slått, hånet –
og jeg klarer ikke se bort.
Du elsket.
Og de drepte deg for det.
Så enkelt.
Så grusomt.
Jeg vil ikke pynte på det.
Jeg vil ikke løpe forbi.
Jeg vet at du ikke var den eneste.
At mange har blitt pint, glemt, drept –
uten rettferdighet, uten navn.
Men du bar dem alle.
Og du bar også meg.
Så jeg blir her,
ved foten av korset.
Ikke fordi jeg ikke tror på oppstandelsen,
men fordi jeg vet at kjærlighet som din
fortjener å bli sørget over.
Hvis du vil kalle meg ved navn,
så venter jeg her.
Ikke som den som forstår alt,
men som den som elsker tilbake
så godt jeg kan.
Ditt barn.
Ditt vitne.
Din venn.
Amen.
