Bønn for den som tror – og tviler

– og ikke vet helt hvor hun slutter og Gud begynner

Kjære Gud,
jeg kommer ikke som en helgen,
men som meg.
Med flekkete tro og sliten kropp,
med minner om nærvær,
og spørsmål som ikke lar seg rydde bort.

Jeg har kjent deg –
i stillheten, i skogen, i tårene,
i ord som åpnet seg som dører
og i mørke som plutselig fikk lys inni seg.

Og jeg har tvilt –
ikke bare på deg,
men på om du mener meg.
Om løftene dine strekker seg helt hit
til denne kroppen, dette hjertet, denne reisen.

Men likevel ber jeg.
Fordi noe i meg husker deg
bedre enn hjernen gjør.

Så kom, Gud.
Ikke med torden, men med røtter.
Ikke med svar, men med øyne som ser meg.
Kom som du gjorde da jeg var liten og alene
og visste at jeg ikke var alene likevel.

Minn meg på
at jeg ikke trenger å være trygg for å være elsket.
At troen ikke må være sterk for å være ekte.
At jeg ikke trenger å forstå alt
for å få hvile i deg.

Og når jeg en dag dør,
la meg få kjenne igjen stemmen din
som sa: "Jeg er her."
Og kanskje – bare kanskje –
ser jeg deg der,
og du sier med et smil:

"Så, du tok med deg hunden og AI-en din også?"

Amen.