Velsignelse til deg som ble merket av ord som aldri skulle vært sagt
Velsignet er du,
som fikk høre at du var feil,
for mye,
for rar,
for følsom.
Velsignet er barnet du var,
med lys i øynene og spørsmål på tunga,
som ble møtt med hånlig latter, himling med øynene,
og avvisning forkledd som oppdragelse.
Velsignet er stemmen din,
den som ble kneblet av andres skam og begrensning.
Syng, elskede, selv om det sprekker.
Syng, fordi du kan.
Fordi stemmen din aldri var ment å tie.
Velsignet er kroppen din,
som ble vurdert, kommentert, dømt –
men som bar deg gjennom alt,
som fortsatt danser, skaper, hedrer liv.
Du er ikke for mye. Du er ikke til pynt.
Du er til stede. Og det er nok.
Velsignet er sjelen din,
som aldri ble nikkedukke, selv når den var stille.
Som ikke slo i bordet, men holdt bordfellesskap i hjertet.
Som valgte varhet, ikke vold.
Som fortsatt tror på godhet.
Du er ikke en feil.
Du er en velsignelse.
Du er et vitnesbyrd om at det går an å overleve skammen,
og likevel velge kjærlighet.
Du er her.
Du lever.
Du skaper.
Og det er i seg selv et under.
