Havet.

Havet

Så stille og så sterkt det er,

vårt elskede, livgivende hav.

Et sted i dets mørke dyp

finner vi mang en ukjent grav.

Så voldsomt og truende i dag,

stille og trøstende i morgen.

Hver tåre som faller i havet

bærer med seg sorgen,

og blir til samme vann.

Bevegelig og evig,

det taktfast slår mot land.

Fedre, sønner, døtre og ektemenn,

alle var de ventet hjem.

I lengsel, sorg og savn

vi hvisker deres navn.

Hver krigsseiler, hver fisker

og de som ikke orket mer.

Alle ligger de og hviler, og evigheten ser.

Nå har de tatt sin siste reis,

gått gjennom vann til ånd,

nå hviler de i kjærlighet,

i Guds faderlige hånd.