Som et barn...

Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.

Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp. Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne. Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt. (Matt. 18.1-6, 10-14)

Klar tale fra Jesus.
Klar – og knallhard.
Det må føles godt å være en av disse små, når man har en voksen som så tydelig sier ifra:
«Hei, dere rører ikke ungene mine! For da altså – da skal det gå dere skikkelig ille!»

Det er nok ikke like godt å være blant de voksne. Blant dem som har kontrollen. De som herser med andre, mobber, utestenger, overser, kidnapper, misbruker, torturerer og dreper.
– «De er bedre tjent med en kvernstein rundt halsen, på havets dyp.»

Vi ser ikke så mye til den kvernsteinen, gjør vi vel.
Vi er kanskje litt skuffet over Gud.
Hvorfor lar han disse små utsettes for så mye grusomt? Hvorfor hevner ikke Gud sine små?
Hvor blir det av det som er verre enn en kvernstein rundt halsen, på vei til havets dyp?

Samtidig er vi kanskje litt redde for det samme.
For hvem av oss har ikke foraktet noen som var mindre enn oss, en gang?

Jesus lover ikke at livet skal være smertefritt.
Eller uten sorg, redsel og gru.
Han lover at Gud ser det. Og at han, Jesus, skal være der sammen med oss.
Jesus gjennomgår de samme lidelsene som oss. Gud lider med oss.
Gud gir oss styrke til å holde ut, mot til å leve videre, kjærlighet som helbreder – og løftet om at vi er evige, tross vår dødelighet.

Jesus sier at evigheten er smertefri, uten lidelse.
Han lover at vi har en forsvarer, hans Ånd, som holder oss oppe og gir oss kraft.
Han sier at vi kan legge våre byrder på ham, at vi får lov til å slippe taket i alt det vonde.
At det vonde ikke er evig. Ikke sterkest.

Han sier også at han leter etter den éne.
Han leter etter individet – hver enkelt av oss.
Det er ikke nok at flokken følger. Han vil ha med hver og én.

Men han sier ingen steder at det er lett.
Han sier derimot at det koster ganske mye å ta sjansen på å stole på ham.
Vi må oppgi en masse grums og ego.
Vi må tilgi det utilgivelige, elske vår neste og fiender og nabo og postbud og innvandrere og saltbilen.
Vi må kanskje tilgi overgripere og terrorister.
Tilgi det utilgivelige.

Vi må bli som et lite barn.
Ta imot som et lite barn.
Og det må vi gjøre aller først.
Alt det andre klarer vi ikke alene. Ikke sjans.
Det er bare altfor mye forlangt at vi skal klare alt det vanskelige på egen hånd.
Vi klarer knapt å finne Gud på egen hånd – så takk og lov for at han leter etter oss.

Det er ikke engang enkelt å ta imot.
Hvordan skal man klare å ta imot når man ikke føler seg verdig til noen ting?
Når alt man kan føle, etter et langt liv med avvisning, smerter, frustrasjoner, nederlag, skam og feilsteg i alle retninger –
er at man ikke fortjener noe annet enn slit og ensomhet.

Hvordan skal man da kunne tillate seg, ja – kunne klare – å ta imot en kjærlighet som setter en fri fra alt dette?
Det er ikke bare enkelt.