Si ifra.

«Herrens ord kom til meg:
‘Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg,
før du ble født, helliget jeg deg;
til profet for folkeslagene satte jeg deg.’

Men jeg sa: ‘Å, min Herre og Gud! Se, jeg kan ikke tale, jeg er for ung!’

Da sa Herren til meg:
‘Du skal ikke si: Jeg er ung!
Overalt hvor jeg sender deg, skal du gå,
og alt jeg befaler deg, skal du si.
Vær ikke redd for dem, jeg er med deg og skal berge deg, sier Herren.’

Herren rakte ut hånden og rørte ved munnen min.
Så sa Herren til meg:
‘Nå legger jeg mine ord i din munn.
Se, jeg setter deg i dag over folk og riker
til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og knuse, til å bygge og plante.’»
(Jer 1,4–10)

Jeremia ble profet. Han hadde en oppgave, en jobb. Gud hadde en plan med Jeremia – en plan som Gud informerte Jeremia om, på mystisk vis.
Jeremia er et menneske, så han har selvfølgelig en del innvendinger mot store, utfordrende og skremmende oppdrag.

«Se, jeg kan ikke snakke,» sier han.
«Jeg er for ung, du kan ikke bruke meg!» protesterer han.

Noen ganger står man i en situasjon hvor man er vitne til urett, overgrep eller urettferdighet.
Da kan vi kjenne på følelsen av at vi burde gjøre noe.
Vi burde melde ifra, om ikke annet.
Kanskje burde vi gripe inn?

Vi har en samvittighet som sier at dette er feil.
Noen må gjøre noe.

Men vi er redde.

«Kanskje tar jeg feil. Kanskje noen blir sinte på meg. Kanskje det blir en masse styr.
Det nytter ikke likevel. Det er ikke min sak. Det angår ikke meg.
Det er ikke mine det går ut over. De kan klare seg selv.
Det er til pass åt dem.»

Et knippe kjente og kjære innvendinger og unnskyldninger for å ikke gjøre noe.

Det er jo ikke slik at det er enkelt å si ifra.
Det er ikke slik at en varsler får ære og berømmelse.
Mange som varsler om urett, gjør det med livet som innsats.
Mange av dem som har kjempet for rettferdighet, ble drept.

Det er ikke rart at Jeremia finner gode grunner til å ikke si ifra.

Det ligger i vår natur at vi vil være akseptert og innenfor i flokken.
Ingen liker konflikter.
Ingen liker å være den som sier fra om at noe ikke er bra.
Det er strenge strukturer som holder oss på plass.

Men de som har sagt fra, gjorde det ikke forgjeves.
De gjorde det for noe større enn seg selv.

Selv om de ble uglesett, fengslet, mobbet, utstøtt, mistrodd, baksnakket, fikk sparken –
eller i verste fall ble drept –
så har det medført en endring.

De sa ifra.
Noe større enn dem selv, større enn frykten, drev dem til å si ifra.

«Vær ikke redd for dem, jeg er med deg og skal berge deg, sier Herren.»

«Nå legger jeg mine ord i din munn.»

Kan man stole på det?

Daniel Ellsberg avslørte at Vietnamkrigen ikke var det den ga seg ut for å være.
Dette medførte fengselsstraff for ham, men også at krigen ble kortere.
Han ble benådet etter to år.

Edward Snowden avslørte at det foregår overvåking på internett i stor skala.

Chelsea Manning avslørte krigsforbrytelser i Afghanistan og Irak og ble ført for retten som landssviker.

Julian Assange, mannen bak WikiLeaks, la til rette for at urett kunne bli kjent, men selv er han forfulgt – etterlyst for lovbrudd og landssvik.

Brad Birkenfeld meldte fra om store skatteunndragelser i USA og fikk 40 måneders fengsel i straff for å ha deltatt i prosessen –
og 104 millioner dollar som takk for at han varslet.

Frances Haugen, tidligere ansatt i Facebook, varslet om hvordan selskapets algoritmer bidro til polarisering og hat.
Hun mistet jobben, men endret hvordan verden ser på sosiale medier.

I Tysfjord-saken var det noen som sa ifra om at overgrep ble utført.
Det har vært utfordrende og slitsomt for dem – mildt sagt.

Og mange i vår egen tid – i barnevernet, helsevesenet, NAV og forsvaret – har stått i stormen etter å ha sagt ifra om urett.
for ikke å snakke om METOO

Ingen av disse personene var feilfrie selv.
Men de ble overrumplet av sin samvittighet og trosset redsel og trusler.
De sa ifra om at noe ikke var som det skulle være.
Det var nok ingen enkel avgjørelse.

Etter at det blir kjent at urett er begått,
så er det mange som sier:
«Hvorfor var det ingen som sa fra før?»

Da er det viktig å huske at det faktisk var noen som sa ifra,
og at det har kostet dem mye.

Dersom ingen hadde sagt ifra,
ville ingen endring skjedd.
Da ville uretten fortsatt.

Takk!

Takk til dem som står i ubehaget med å varsle om urett.
Takk til dem som tør si at keiseren ikke har klær på.
Takk til dem som roper av full hals når flokken er på vei utfor stupet.
Takk til dem som utfordrer myndigheter med livet som innsats –
dem som protesterer mot undertrykkelse på egne eller andres vegne.

Og takk til dem som tør si det som det er.