Selvmotsigelser.

Det er veldig mange motsigelser i Bibelen.
Det er ingen tvil om det.

Min personlige mening om temaet selvmotsigelser i Bibelen er som følger:
Boka er skrevet av mennesker, om mennesker, og om vår relasjon til Gud – og Guds relasjon til mennesker.
Da må det bli selvmotsigelser.

Skal vi gå ut fra at Gud er evig, allestedsnærværende, uendelig og allmektig,
så må nødvendigvis Gud være både og – av alle ting.
Også ingenting.

Hvis man går ut fra at Gud er opprinnelsen, og at Gud er det eneste som alltid har vært,
og at Gud er årsaken til alt som eksisterer og alt vi kan erfare gjennom vårt sanseapparat –
altså den materielle verden –
som vi har fastslått ikke er evig, men har oppstått en gang og muligens kommer til å forsvinne etter hvert,
så må Gud romme muligheten og potensialet for alt som noensinne kan eksistere, erfares, oppleves, tenkes, drømmes, erkjennes, beregnes osv.

Ergo har alt sitt opphav i Gud –
men Gud er ikke alt.
Gud rommer alt som er mulig, men overskrider det også.

Dermed kan ikke Gud begrenses til å være bare den ene siden av ting.

Men er Gud ond?

Det bruker å være neste spørsmål i denne tankerekka.
Hvem vet?
Hvem definerer ond?

Vår menneskelige definisjon av ondskap er ofte noe i retning av:
unødvendig lidelse påført noe annet levende, kun for egen vinnings eller nytelses skyld –
bare for å kose seg med å plage andre.

Hvis man påfører lidelsen med en intensjon om å forbedre situasjonen for noen,
blir den ikke ansett som ond.
Hvis lidelsen påføres med et uhell, så er den ikke ond.
Hvis lidelsen derimot virker meningsløs,
så kan den havne helt eller delvis i avdelingen ond.

Om man finner mening i lidelsen,
så regnes den ikke som ond, men som utviklende.

Lidelsen kan altså være meningsfull
uten at intensjonen bak nødvendigvis var god.

Hvorfor er det så mange motsetninger?

Hvem vet hva som er målet?
Hvem vet om målet gjør lidelsen meningsfull – og dermed ikke ond?

Når man ikke vet hva som er målet, eller ser målet,
er det lett å tolke all lidelse som ond.

Men tannlegen er ikke ond.
Slakteren er ikke ond.
Veterinæren er ikke ond.
Jegeren er ikke ond.
Bonden er ikke ond.
Kirurgen er ikke ond.
Psykologen er ikke ond.
Fiskeren er ikke ond.

Dette er yrkesgrupper som påfører folk og dyr lidelse,
men siden vi ser mening i lidelsen, regner vi det ikke som ondt.
Smertefullt kanskje – men ikke ondt.

Løver, tigre, edderkopper, slanger, skorpioner, virus og bakterier er ikke onde.
Vi skjønner ikke alltid meningen med dem.
Likevel klarer vi å forstå at det de gjør er naturlig og nødvendig.

Vi anklager ikke en løve som spiser en sebra for ondskap.
Hvis løven derimot spiser et menneske, kan vi finne på å anklage den for ondskap.
Da opplever vi det som meningsløst.
Når løven spiser sebraen, skjønner vi at den er sulten –
som altså gir mening.

Hva jeg mener om selvmotsigelsene i Bibelen?

Mennesket er fullt av selvmotsigelser.
De er skapt i Guds bilde –
hvordan kan man da forvente at Gud ikke skal være like sammensatt,
eller enda mer sammensatt?

Gud blir til og med menneske i Jesus, skal man tro boka.
Helt og fullt menneske.

Gud som Jesus gjennomgår lidelse, tortur og ondskap i alle tenkelige utgaver.
Han står midt oppi angst, gru, sorg, savn, smerte og elendighet på alle kanter.
Han dør til slutt – det mest meningsløse av alt: døden.

Jesus gjennomlever ondskapen.
Han påføres meningsløs lidelse.

Så kommer det uventede til slutt:
Han døde – og ble udød igjen.

Dette gir lidelsen mening.
Slik demonstrerer han at målet er meningsfullt,
og at lidelsen i seg selv ikke er ondskap –
selv om intensjonen bak utvilsomt var ondskap.

Det er i alle fall en måte å se det på. 😊