Hvilken konge vi vi ha?

«Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tid Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han meget urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem hvor Messias skulle fødes. «I Betlehem i Judea,» svarte de, «for slik er det skrevet hos profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en høvding, som skal være hyrde for Israel, mitt folk.» Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om dette barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, drog de av sted. Stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem, inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet det. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land.» (Matteus 2 kapittel. Vers 1-12)

En kjent historie, vanligvis fortalt i julen.
Barnet er født. Herodes aner fred og ingen fare før disse vismennene dukker opp og forteller ham at det er født en konge.

Herodes kan historien sin. Han vet at det skal komme en konge.
Fra Betlehem, sier prestene, for det har profetene sagt.

Det kommer vismenn, som ikke er jøder. De kommer fra andre folkeslag – de er datidens forskere.
De hevder at den nye kongen er født.

Ikke en hvilken som helst konge heller – utfordreren til Herodes’ makt.
En konge forutbestemt av Gud, varslet av profeter og annonsert av vismenn.
Ikke rart Herodes ble stressa.

Og hva gjør man når man blir redd for å miste makt og kontroll?
Man tar opp kampen. Man angriper.

Herodes, en voksen, mektig mann, planlegger å angripe et spedbarn!
Han vil at vismennene skal komme tilbake og fortelle hvor dette barnet er.
Men de blir advart og reiser hjem uten å si ifra.

Noe som medfører at Herodes ikke vet hvilket barn det dreier seg om.
Så han angriper med alt han har av grusomhet – han angriper så kraftig at han dreper alle guttebarn under to år, for sikkerhets skyld.
Her skytes det spurv med kanoner, men til ingen nytte.

Jesu ankomst til denne verden gikk ikke bare fredelig for seg, altså.
Den hadde en pris. En forferdelig, ubegripelig pris: tap av uskyldige barns liv.

Så hvem har ansvaret?
Gud? Som allvitende burde han ikke ha skjønt at det kom til å skje, og forhindret det?

Herodes? Som kunne valgt å bøye seg for Guds vilje og anerkjent Jesus som sin konge?

Soldatene? De som raste rundt og svingte sverdene uten å stille spørsmål ved hvilken konge de fulgte?

Vismennene? Som fortalte Herodes at kongen var født?

Eller englene? Som advarte Josef og fikk ham til å rømme til Egypt.
De kunne jo ha advart alle de andre foreldrene også.

Det er ikke bare Herodes som blir urolig.
Hele Jerusalem blir urolig med ham.
De er ikke klare for forandring.
De blir redde for den nye kongen, de holder seg til Herodes.

Vi blir ofte skuffet over Gud når verden er for jævlig.
Hvordan kan Gud tillate at slike ting skjer – og spesielt når det egentlig skulle være en bra ting?

Gud hevdes å være god og rettferdig.
Hvorfor griper han ikke inn?

Mennesket er skapt i Guds bilde, gitt liv ved Guds ånd.
Vi har fått friheten, valgene, oppskriften. Hver enkelt av oss.
Vi kan velge hvem vi vil støtte, hvilken konge vi vil tjene.
Hvorfor griper ikke vi inn?

Jerusalems innbyggere uroet seg sammen med Herodes.
Herodes handlet i frykt, og soldatene utførte ordre.

Det var ikke Herodes som gikk alene fra dør til dør og slaktet barn.
Folket hadde gitt Herodes makten. Soldatene var utøvere.

Gud hadde gitt sine ordrer tidligere:
«Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke vitne falskt. Du skal ikke ha andre guder enn meg.»
Men disse ordrene ble ikke fulgt.

Herodes var redd for Gud.
Soldatene var redde for Herodes.
Folket var redde for soldatene.
Ingen av dem fulgte Guds ordrer.

Hva er det som skremmer Herodes og folket hans så voldsomt?
En baby! En baby som skal være sendt fra Gud. En baby som skal være Gud.

En baby som rommer all verdens godhet.
Hvorfor frykter de en god baby?

En hjelpeløs, forsvarsløs baby fra en fattig familie uten makt.
Hva er det med denne babyen, egentlig?

Vismennene derimot, er ikke redde.
De leter videre, og de finner en baby i en fjøs.
De godtar øyeblikkelig at denne babyen er konge.

De fylles med glede.
De faller på kne i fjøset, tilber ham og gir ham kostbare gaver.
De stiller ingen spørsmål.

Der i fjøset skjer det tydeligvis noe som overbeviser dem om at dette er riktig unge.
Dette er kongen!

Vi har det samme valget i dag.
Velger vi fryktens hersker og makt –
eller møter vi uredd denne babyen som har englevakt og stjernefølge?

Babyen som fyller vismenn med glede
og er en hyrde for sitt folk.

Bibeltekstene er hentet fra Bibel 2024 © Bibelselskapet.
Gjengitt med tillatelse.