📜9.bud: «Du skal ikke begjære din nestes hus.»
Som en del av serien «En ny lesing av de ti bud» har jeg tenkt litt over hvordan disse gamle ordene kan få nytt liv i vår tid – ikke som krav, men som kompass.
Denne gangen tar jeg for meg det niende budet, som lyder:
«Du skal ikke begjære din nestes hus.» (2 Mos. 20,17)
Dette budet handler ikke om handling – men om begjær.
Om hva du lar vokse i deg, hvilke tanker du pleier, og hvilke drømmer som får makt.
Det handler ikke bare om huseierskap – men om misunnelse, sammenligning og utilfredshet.
✨ Hva betyr det?
På hebraisk:
«Lo tachmod» – som betyr du skal ikke begjære, lengte etter, eller misunne.
Dette budet handler ikke om en konkret handling, men om en indre tilstand:
Et sug etter det som tilhører en annen.
«Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, verken hans slave eller hans slavekvinne, hans okse eller hans esel eller noe annet som hører din neste til.»
(2 Mos. 20,17)
Det niende og tiende budet henger ofte sammen, men i jødisk og luthersk tradisjon deles de opp slik at dette – om huset – er bud 9, og det neste – om ektefelle og eiendeler – er bud 10.
✡️ Jødisk forståelse
I jødisk tradisjon blir dette budet forstått som en advarsel mot å la begjæret føre til handling.
Det er ikke synd å ønske seg noe – men det er synd å nære en lengsel som fører til urett.
Talmud understreker at begjær ofte er roten til brudd på flere bud:
Tyveri, utroskap, løgn og urettferdighet kan begynne med et enkelt "jeg vil ha det som er hans."
✝️ Jesu ord og urkirken
Jesus snakker ofte om hjertets intensjoner – og plasserer syndens startsted i tankene og holdningene.
«For fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falsk vitnesbyrd, spott.»
(Matt. 15,19)
I urkirken ble budet forstått i lys av ydmykhet og nøysomhet. Å være tilfreds, å ikke sammenligne seg, og å ha fokus på fellesskap fremfor konkurranse var viktige idealer – både i jødisk og hedningekristen menighet. Alt var fellesskapets eiendom (Apg. 4,32), og misunnelse ble sett på som en destruktiv kraft som brøt ned tillit og kjærlighet.
🌿 Hva kan det innebære – i praksis?
Her er noen ærlige, utfordrende og livsnære forslag til hvordan dette budet kan leves ut i vår tid:
🏡 Vær takknemlig for det du har
«Vi har ikke hatt noe med oss inn i verden og kan heller ikke ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi være fornøyd med det.» (1 Tim. 6,7–8)
Takknemlighet er en motgift mot begjær. Øv deg på å se verdien i det du faktisk har.
📵 Vær bevisst på hva du fyller blikket og tankene med
«La ikke dette verdens mønster forme dere, men bli forvandlet ved at sinnet fornyes.» (Rom. 12,2)
Reklame, sosiale medier og statusjag næres av sammenligning. Slå av, logg av, gå ut. Du mister ingenting. Blir du værende kan det hende du mister både deg selv, livet ditt og Gud.
🧘♀️ Erkjenn misunnelse når den kommer – og legg den fra deg
«La oss ikke være drevet av tom æretrang, så vi utfordrer og misunner hverandre.» (Gal. 5,26)
Vi har alle kjent det stikket. Det betyr ikke at du er ond – men du kan velge å ikke nære det.
👩❤️👨 Ikke la deg blende av andres tilsynelatende perfekte liv
«Du skal elske din neste som deg selv.» (3 Mos. 19,18)
Når du elsker, sammenligner du ikke. Da gleder du deg over andres lykke, uten å lengte etter å bytte plass.
🤝 Lev enkelt – og del raust
«En god delte med den som ikke hadde.» (Luk. 3,11)
Begjær samler. Kjærlighet deler. Å gi det du har forvandler hjertet – og verden.
🌸 Ettertanke – niende bud:
Begjær handler ikke bare om eiendeler.
Det handler om hjertet. Om hva du tror du trenger for å bli hel. Om hva du føler at du mangler – og om hvordan du ser på andre.
Men det finnes et annet perspektiv, et annet blikk:
Et som ikke sammenligner.
Et som ikke måler.
Et som hviler.
Et ærlig blikk, som ser alt. Også det du ikke ser, og det du ikke vil vise frem.
Det niende budet handler kanskje dypest sett om tillit:
Tillit til at du er der du skal være, på rett sted til rett tid.
At du er verdifull nok, rik nok, har nok, er elsket nok – akkurat her og nå.
Og kanskje er det først når vi slutter å lengte etter det som er andres,
at vi ser hva som allerede er vårt.
