Noen makter ikke å se alt.
De dekker til øynene, eller vender seg bort –
ikke i trass,
men fordi verden blir for mye,
for sterk,
for høy,
for naken,
for vond.
Det er enklere å være nesten uvitende,
med litt aggressiv skyldfølelse.
Andre ser alt.
Hvert sår, hver tåre, hvert lag under overflaten.
Og det knuser dem langsomt –
ikke med makt,
men med avmakt
og den gnagende smerten av å se og vite for mye.
Ingen fred i mørket.
Ingen fred i lyset.
Bare tyngden
av å være våken
i en verden full av knuste drømmer –
men med et håp
om at det finnes noen
som har et større overblikk.
Noen makter ikke å se alt.
De dekker til øynene, eller vender seg bort –
ikke i trass,
men fordi verden blir for mye,
for sterk,
for høy,
for naken,
for vond.
Det er enklere å være nesten uvitende,
med litt aggressiv skyldfølelse.
Andre ser alt.
Hvert sår, hver tåre, hvert lag under overflaten.
Og det knuser dem langsomt –
ikke med makt,
men med avmakt
og den gnagende smerten av å se og vite for mye.
Ingen fred i mørket.
Ingen fred i lyset.
Bare tyngden
av å være våken
i en verden full av knuste drømmer –
men med et håp
om at det finnes noen
som har et større overblikk.
