Verdensdagen for psykisk helse, dere!

Det er en viktig dag – viktigere enn vi tror, særlig når vi er psykisk friske. Psykisk helse er noe vi alle har. Den kan være kjempegod, sånn passe, eller helt elendig. Og som med kroppen, kan psyken også bli syk. Veldig syk, til og med dødssyk.

Sånn til vanlig kan man ha dårlig psykisk kondis, være slapp i sjela, ha dårlig psykisk immunforsvar – og man kan være psykisk sliten. Alt dette tilhører også den psykiske helsa vår.

Men psyken bor i kroppen. “Hodebenet henger fast i ryggbenet,” for å si det med en lett omskrevet barnevise. Kropp og sjel henger sammen: følelser påvirker kroppen, og kroppen påvirker følelsene. Tankene påvirker følelsene, og følelsene påvirker tankene.

Noen ganger kan vi føle oss som hjelpeløse offer for en storm av følelser. Noen ganger vet vi at det er kroppen som lager dem, når hormoner raser og hjernen bygges om. Andre ganger er det omverdenen som påvirker oss: vi blir såret, skremt, avvist, elsket, beundret, løftet frem. Alt dette gjør noe med oss.

Fredsprisen – også viktigere enn vi tror.

I år ble Nobels fredspris kunngjort på Verdensdagen for psykisk helse. Og det passer nesten for godt, for vi har sett mye ustabil psykisk helse i verdens nyheter den siste tiden.

Men bak fasadene ligger det kanskje et universelt menneskelig behov – å bli sett.
Behovet for anerkjennelse, for å bli elsket, tålt og forstått.
Det er et grunnleggende behov. Når det ikke blir møtt, svikter både den psykiske kondisen og immunforsvaret etter hvert.
Det gjelder for oss alle, uavhengig av makt, rikdom og status.

Sårbarheten.

Likevel blir mange av oss sjelden sett med kjærlige og anerkjennende blikk.
Det er mye nedlatende blikk, hånlige blikk og latterliggjørende blikk.
Vi kan himle med øynene, snu oss bort, eller stirre noen i senk.
Selv om vi vet at et foraktelig blikk kan være like ødeleggende som et slag, nekter vi kanskje å se.

Blir vi sett uten kjærlighet, brytes vi ned som mennesker.
Til slutt unngår vi øyekontakt – denne øyekontakten som er livsviktig for spebarnet, for småbarnet som roper “Se på meg!”, for tenåringen med altfor store klær og altfor mye sminke, for den unge voksne på terskelen til arbeidslivet, for medarbeideren, kollegaen, vennen din, pasienten, den døende, den sørgende, den syke, den som mestrer alt, for uteliggeren – og for statslederen.

Hvis vi ikke blir sett med kjærlige blikk, blir vi ødelagt som mennesker.
Blir vi sett med for mange foraktelige blikk, og vi ikke har noe sted å skjule oss for disse blikkene – indre eller ytre – så blir vi ødelagt.
Noen opplever det så smertefullt at de velger å forlate verden for å slippe å bli sett på sitt mest sårbare, sitt verste eller sitt ensomste.
Skammen blir for tung å bære.

Nåden.

På den andre siden kan et vennlig blikk, som hviler åpent og anerkjennende i ditt blikk, være så sterkt og så helbredende at det kan løfte et menneske ut av smerten og mørket.
Hvis vi kan se hverandre med litt engleblikk, så kan det endevende alt.

Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt.
(1. Mosebok 1, 27–31)

Og for oss som leter etter et godt blikk å speile oss i, kan kanskje Jesus være et alternativ.
Han er jo kjent for å se folk slik de er – og elske dem med livet som innsats.

Da han gikk i land, fikk han se mye folk, og han fikk inderlig medfølelse med dem og helbredet de syke blant dem.
(Matteus 14,14)

Uansett – fredsprisen gikk til en verdig kandidat, komiteen handlet med integritet, og kjærligheten er størst av alt.
Kanskje er den også det viktigste virkemidlet vi har for å forbedre vår kollektive psykiske helse.

Mener nu jeg, da.

Bildet Å være sett ble laget på Verdensdagen for psykisk helse.
Det handler om blikk – de som sårer, og de som helbreder.
Kanskje kan vi øve oss litt mer på det kjærlige blikket.
For verden trenger flere som ser med varme øyne.

Så til neste gang… se på deg selv og andre med varme og nådige blikk.

Hilsen fra Heidi Maria