Forventninger vs realiteter.

Takk for sist!

Hvordan står det til? Stemmer realitetene i livet ditt med forventningene dine?

Det gjør ikke alltid det. Noen ganger må man justere forventningene, for realitetene har det med å vinne kampen.

Jeg forventet at jeg skulle få til å lage kunstprint på mitt hjemmekontor. Det stemmer virkelig ikke med realitetene. Det kan jo ikke være så vanskelig, tenkte jeg. Vel. Jeg tok feil. Det ble virkelig ikke bra!

Jeg forventet også at et heve-senkebord jeg kjøpte skulle passe inn på mitt malerom. Det gjorde det ikke. I alle fall ikke uten store modifiseringer. Takk og lov for at man har en sta, egen og nevenyttig mann som insisterte på å få det til. Det ble ikke hjørnebord som planlagt.

Små humper i veien kan velte store planer. Hvis man lar dem.

«Liten tue velter stort lass», heter det. Jeg har ikke tenkt så mye over det uttrykket før. Men i det siste har jeg kommet frem til at det nok ikke er størrelsen på velte-tua som er poenget. Det er nok mer størrelsen på lasset.

Jeg har vokst opp med besteforeldre som strødde om seg med nordnorske jungelord. Jeg nevner i fleng:

Den late bærer seg ihjel.
Den som ikke vil høre, får føle.
Jeg blander ikke mitt vett med andres vanvett.
Ikke spøtt i motvind.
(evt. piss i motvind – eller på strømgjerdet, for den saks skyld)
Den som graver en grav for andre, faller ofte selv i den.
Som man reder, så ligger man.
Av skade blir man klok.
Det er lett å bære andres bør, men tungt å bære sin egen.
Brent barn skyr ilden (og lever resten av livet i kulden).
Motbakke lærer deg hvem som skyver og hvem som går.
Som du roper i skogen, får du svar.

Det er mye komprimert sunn fornuft i slike jungelord. Selv om de var ekstremt irriterende da jeg var ung.

Hvor vil jeg hen med dette?

Jo – ting blir ikke alltid som man vil. Og alt går ikke glatt, eller etter planen. Det blir faktisk ganske ofte noe helt annet enn forventet. Det er i alle fall min erfaring. På godt og vondt.

Bekymringer, for eksempel. Jeg kan være ganske god på det. Heldigvis har nesten ingenting av det jeg har bekymret meg for skjedd. Så jeg kan jo, hvis jeg vil, konkludere med at bekymring hjalp da. Eller?

På den andre siden har mye av det som har vært vanskelig i mitt liv vært ting jeg knapt kunne forestille meg, og langt ifra noe jeg hadde funnet på å bekymre meg for.

Jeg lærte nylig at bekymring er helt bortkastet hvis det ikke fører til handling. Det gjorde noe med klarheten, for å si det sånn.

Verdensfreden – bekymre, bekymre, bekymre.
Kommer jeg til å gjøre noe med det? Nei.
Kan jeg gjøre noe med det? Veldig lite.
Gjør jeg det jeg kan? Mmmtja…
Jeg prøver i alle fall å unngå å fyre opp under ekstreme meninger, unngå å generalisere, og unngå «de og oss».

Klimakrise – bekymre, bekymre, bekymre.
Kommer jeg til å gjøre noe med det? Nei.
Kan jeg gjøre noe med det? Veldig lite.
Gjør jeg det jeg kan? Mmmtja…
Jeg sorterer søpla, bruker sparepærer, kjøper økologisk og prøver å ikke kjøpe søppel.

Helsevesenet – bekymre, bekymre, bekymre.
Kommer jeg til å gjøre noe med det? Nei.
Kan jeg gjøre noe med det? Veldig lite.
Gjør jeg det jeg kan? Mmmtja…
Jeg prøver å finne ut hvilket parti jeg kan stemme på som har en god plan.

Så alle mine personlige utfordringer – bekymre, bekymre, bekymre.
Kommer jeg til å gjøre noe med det? Nei.
Kan jeg gjøre noe med det? Veldig lite.
Gjør jeg det jeg kan? Mmmtja… Nei. Ikke helt.

Skal jeg være ærlig – og det skal man jo – så kunne jeg nok gjort noen konstruktive grep. Sånn som trening og sånne gørrkjedelige helsetiltak: mindre sukker, bedre søvn og alt det der. Og enda viktigere kanskje: kutte ned på bekymringsmengden. Bekymring er nemlig ikke særlig bra for helsa.

Enn det!?

Bekymring er altså ikke bare nytteløst, det er usunt. Det krever energi, stjeler nattesøvn, gir smerter og muskelspenninger – noe som igjen går ut over helsevesenet.

Og bekymringer fører til at man bruker mer penger på ting man ikke trenger, så det er heller ikke bra for miljø og klima.

Ikke er det bra for verdensfreden heller, for blir man bekymret nok, så finner man enten en fiende – eller så gir man opp å kjempe for rettferdighet.

Du skal se jeg har funnet løsningen på alle problemene her: Det er bare å være glad og fornøyd, så ordner alt seg.

Så et siste jungelord:

Lettere sagt enn gjort.