Prikkene.

Jeg har alltid likt prikker. Jeg liker følelsen av å tegne dem – repetitivt, meditativt. Jeg kan fylle en hel bakgrunn med prikker hvis jeg vil. Og prikken i seg selv er et symbol på så mye: punktum, øyeblikk, atomet, stjerner, støv, glitter, pollen, frø, sand, nuet, bobler, luft, dråper, tårer.

Jeg har likt prikker lenge før jeg forsto hva det betydde for meg. Jeg hadde en prikkete bluse for 40 år siden som jeg elsket. Hvit med sorte prikker. Jeg fant aldri en anledning til å bruke den, for den var liksom ikke “min stil”, og i alle fall ikke moderne. Jeg kjøpte en nesten lik bluse en annen gang, men der var rytmen i prikkene helt feil. Jeg har også kjøpt sko med hullprikker. Det ligger noe i meg som alltid trekkes mot prikker. Prikkene er blitt et slags grunnelement i meg.

Jeg lager også prikkelinjer.

Jeg liker disse prikkelinjene. Jeg ser dem som tråder av dråper, perlekjeder, punkter i en livslinje, tentakler med luftbobler, nitrogenknoller på røtter, og mye mer. De er blitt et slags eget språk for meg. Samtidig er de veldig enkle, barnslige, og ganske like i mange av bildene mine.

De har endret seg over tid. Før var de rette linjer med større prikker. Nå er de blitt disse “julegavesnurr”-linjene med mindre prikker. Jeg lager også sirkler med prikker på linjen, og spiraler med prikker. Noen ganger følger jeg rytmiske gjentagelser, som 3–2–1–5–2–3–1–5. Andre ganger blir det tilfeldige gjentagelser, og noen ganger er det helt uten rytme. Av og til veksler jeg mellom to farger. Noen ganger lager jeg kontur rundt prikken i en annen farge.

Prikken er begynnelsen på en linje, og alle linjer består av en rekke prikker. Prikken er også slutten, punktumet.