En villblomst…

Prestekrager og rødkløver i grøftekanten.

En villblomst – hva er det?

Villblomster er fulle av symbolikk.
De er alt fra ugress til medisinplanter. Store og ruvende, eller små og unnselige.

De tilpasser seg, vokser der ingenting annet gror, og der du helst vil noe annet skal vokse.

Løvetannbarn kaller vi dem som overlever, vokser og klarer seg i karrige kår, tross motgang og dårlig stell. Det er mange Løvetannbarn der ute i verden, og mange villblomstbarn.

En løvetann som dukker unna gressklipperkniver, gang på gang.

En som strekker seg opp før alle andre, og blir revet bort for at de som er ønsket skal få plass. Men røttene ligger i jorden og venter på neste regnskyll. Villblomstens frø blåser med vinden og faller der Vårherre vil. I blomsterbedet ditt, i den nysådde plena, mellom sprekkene i steinflisene dine eller i et lite hull i asfalten.

Villblomstene vokser i skrikende farger langs veikanten. De roper: Se på meg! Se på meg! Uten skam står de der og strekker seg mot himmelen, til glede for alle som passerer.

Villblomster er geitrams som vokser med rekordfart der hvor skogen har brent ned, der hvor jorden er karrig og tørr, der hvor ingen andre har oppdaget fordelen med å slå seg ned. Der fyller den mark og skråninger med farger, og etter hvert luften med hvite, lodne fnugg som bærer frøene til nye horisonter.

Villblomsten er løvetanna som eksploderer i solens farge og fyller forsommeren med håp og glede – og hage og åker med irritasjon. En forhatt medisinplante, full av helbredende egenskaper, spesialtilpasset en verden i endring.

Hestehoven er villblomsten som lurer alle. Nå er det vår, sier den, der den kikker opp mellom snøflekkene. Den varmer seg inntil veggen, i solstripa som har klart å tine bort ti centimeter snø den kan vokse i.

Villblomster er blåklokker som gror opp av berget, der det knapt finnes vann. Strandnellik som lever i salt sand, erteblomster som klatrer oppover gresset mot lyset, tistler og torner som stikker – og dufter av honning.

Og det er de unnselige små hvite blomstene på vassarven, som røskes opp og kastes bort. Ugress, sier vi. Brennesler med sine grønnlilla små blomsterranker på brennende stilker, fulle av næring og helbredelse – ugress, sier vi.

Prestekragen og rylliken tar sin plass. De dufter sterkt, og ikke akkurat som roser.

Villblomsten er ugresset som i en barnehånd blir til den vakreste bukett, full av Herrens velsignelser og vakker kjærlighet. En bukett som ingen floristbutikk kan kopiere, med alle de følelser som blomsterdekoratører bare kan drømme om å få frem i sine buketter – hvor vakre og kultiverte de enn måtte være.

Ingenting slår en bukett med halvvissen hvitveis i en lubben barnehånd.