Lys og mørke
I begynnelsen sa Gud: «Bli lys!» Og det ble lys. (1 Mos. 1,3). Lyset var det første Gud skapte. Før sol og måne, før stjerner og tider. Lyset bar Guds eget nærvær.
Og da Ordet ble menneske, sa Jesus: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh. 8,12). Lyset er ikke bare skapt, det er gitt oss i Kristus.
Likevel kjenner vi mørket. Det brer seg over nyhetene som en svart hinne. Trump taler som en hersker uten nåde. Putin ruller tanks etter tanks over grensene. Netanyahu lar bomber falle over barn som sover. Samtidig kveler både hetebølger og flommer livsgrunnlag, mens mikroplast fyller havene vi alle er avhengige av.
Og vi står der, små og overveldet, og vet at våre individuelle handlinger er så små, så uendelig små. Vi kjører en gammel dame til butikken, vi hjelper et barn å knyte skoen, vi strør om oss med oppmuntrende ord og varme klemmer, vi tar med en nabo i bilen, vi deler et brød, et smil, en bønn. Og det føles som musepiss i havet. Små dråper i en stormflod av mørke.
Men kanskje er det nettopp slik himmelen kommer til oss? Ikke som en bulldoser, men som en lysstråle gjennom en sprekk. Ikke som et jordskjelv, men som små fotspor som leder et menneske mot litt håp.
Jeg ville male en slik sprekk. Male lyset som bryter frem. Men da jeg prøvde, ble det hvite lyset bare grått og uklart. Det var et menneskelig forsøk. Jeg malte og rotet, og alt ble til grums. Så slo det meg: under alt det sorte er arket fortsatt hvitt. Det er ikke ødelagt, bare skjult av et lag svartmaling. Da tok jeg kniven og flerret av det sorte. Og lyset kom til syne – uberørt, ventende, fullt av trøst.
Slik vitner evangelisten Johannes: «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.» (Joh. 1,5). Mørket kan dekke over, men aldri slukke lyset.
Rundt åpningen la jeg gullstreker og blader, små hjerter og blomster. Jeg tegnet fotspor som beveger seg inn mot bruddet. En invitasjon: følg sporene, se tegnene, så finner du lyset.
For mørket er bare en illusjon. Det er bare fravær av refleksjon. Et rom kan være fullt av lys og likevel oppleves mørkt, hvis ingenting reflekterer lyset. Som salmisten skriver: «Selv mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.» (Salme 139,12).
Det betyr at mørket er virkelig for oss – vi føler det, vi lever i det, vi frykter det. Men det er aldri absolutt. Det er aldri siste ord. Det er en illusjon av fravær av lys, men aldri en seier over lyset.
Lyset i seg selv er usynlig for oss uten refleksjon, dermed ser det mørkt ut. Goethe så det: vi ser lys bare når det treffer noe. Og da bærer lyset alltid preg av det det treffer. Slik er det også med Gud. Når Guds lys skinner på et menneske, ser vi refleksjonen av Gud, men alltid gjennom livets filter. Når lyset treffer meg, bærer det mine farger og konturer når det skinner ut i verden. Når det treffer deg, bærer det dine. Paulus sier: «Nå ser vi i et speil, i en gåte. Da skal vi se ansikt til ansikt.» (1 Kor. 13,12).
Selv om vi kan føle oss små, hjelpeløse og tomme, finnes det alltid en flate i oss som kan reflektere Guds lys. For hans lys trenger ikke perfekte speil, og det finner veien gjennom sprekker og sår.
Rommet rundt oss er fullt av Gud, på samme måte som universet er fullt av lys vi ikke kan se. Ikke fordi han plutselig kommer innom, men fordi han alltid er der. Slik som lyset ikke er borte selv om nattehimmelen ser mørk ut. Det er bare ikke noe som reflekterer så vi kan se det.
Derfor er vi kalt til å være refleksjoner – små speil som fanger opp Guds lys og sender det videre, selv i mørket. Og noen ganger kan det være så konkret og jordnært som å være et lite lysglimt for et annet menneske.
Så… husk å bruke refleks. Det redder liv – både på veien og i verden.
