En tilsynelatende helt vanlig dag.
Noen ganger opplever man dager som virker helt alminnelige. Men når man begynner å pirke litt i overflaten, eller tenker litt mer over hva man egentlig har gjort, så er kanskje en helt alminnelig dag ikke så alminnelig likevel.
I dag har vært en slik dag.
Det startet helt alminnelig – jeg våknet, sto opp, drakk kaffe, surret litt rundt og bestemte meg for å bli med på klassisk lunsjkonsert for fløyte og piano på Tranøy Galleri. Noe som kunne krydre en helt vanlig onsdag litt. Men først måtte jeg lufte hunder – en helt alminnelig ting å gjøre. Med unntak av at den ene hunden på merkelig vis klarte å falle fra en liten plankebro og ned i bekken. Ikke et stort avvik fra dagliglivets vante gang, men nok til at vi ble forskrekket, både hundene og jeg.
Vel hjemme igjen var det bare å hoppe ut av turklær og inn i litt mer presentable klær. Jeg slo til med fotsid kjole, til en forandring. Noe som ville vært heller utenkelig en alminnelig onsdag for en måned siden, men som føltes helt naturlig i dag – merkelig nok.
På vei til bilen husket jeg på at jeg trengte nytt hjul til trillebåra mi, så jeg skrudde av det gamle og tok det med.
På veien til Bygger’n plukket jeg spontant opp et par som sto og haiket langs veien. Det er lenge siden jeg har plukket opp haikere, men disse var pensjonister på haiketur – en litt uvanlig ting å gjøre en alminnelig onsdag. Jeg kjørte dem dit de skulle, og tilbød dem å få haike videre til Tranøy en times tid senere.
Så dro jeg på Bygger’n, med trillebårhjul og fotsid kjole. Dessverre hadde de ikke hjul i min dimensjon, så turen gikk videre for å få kjøpt ny slange til dekket i stedet. Det også uten hell. På den turen klarte jeg å bli innparkert mellom bobiler, varebiler og et tilfeldig utvalg av personbiler i ustrukturert bensinkø. Litt mokling frem og tilbake, og en velvillig turist som flyttet litt på seg, og jeg klarte å komme meg ut igjen.
Så dro jeg på kirkekontoret og drakk kaffe – fortsatt i fotsid kjole. Det var et lyspunkt. Alltid hyggelig å stikke innom min gamle arbeidsplass og slå av en prat. Haikerne sendte SMS og ville gjerne sitte på til Tranøy, så vi dro og plukket dem opp, og kjørte i retning lunsjkonserten.
Duo Aurora fra Nederland, med røtter i Nord-Norge og Ungarn.
Haikerne dro på sightseeing, vi andre dro på konsert. Nydelig musikk, masse folk, varmt, klamt og vonde stoler. Og midt oppi dette finner min uforutsigbare kropp ut at den skal krampe seg. Så jeg måtte kreke meg ut på trappen og prøve å avgjøre om jeg holdt på å få hjerteinfarkt, eller om det bare var spiserørskramper, kramper i ryggmuskler, kramper i brystmuskler og generelt kramper. Jeg hadde allerede lokalisert både ambulansepersonell og sykepleiere blant publikum, så jeg regnet med at jeg ville få hjelp om jeg trengte det. Det satte en demper på konsertopplevelsen – men slik er det bare i min verden. Etter en halvtimes tid ga det seg, og jeg konkluderte med at jeg ikke var død nå heller, og kunne gi meg litt mer hen til musikken.
Så plukket vi opp haikerne igjen og dro på Tranøy fyr og spiste middag. Haikerne dro på sightseeing igjen. Vi spiste sjøsalt fiskesuppe med reker, og løste et par verdensproblemer, hadde en liten psykoanalyse, en liten risikovurdering – og nydelig godt brød. Dessverre ble vi for mette til kake.
Haikerne ble med tilbake, og det viste seg at de bodde i telt 4 km fra huset vårt, så da ble de med hjem også – eller rettere sagt til butikken, for jeg måtte jo handle litt mat. Nå var den fotside kjolen blitt normalantrekk, og det føltes overhodet ikke feil å gå på nærbutikken i fotsid kjole.
Som sagt – en tilsynelatende helt alminnelig onsdag i slutten av juli. Ingen stor dramatikk, ingen voldsomme hendelser, ingen store overraskelser – men fotsid kjole, et par haikere, en flott konsert, noen gode samtaler og fine menneskemøter. Og absolutt ingen hjerteinfarkt eller andre dødelige overraskelser som faktisk kan ramme hvem som helst, når som helst og hvor som helst.
Jeg har det med å dra tankene ganske langt ut i space enkelte ganger. Men når man tenker etter, så er en slik alminnelig onsdag ganske sjelden. Hvis man tenker over hvor mange dager – i betydningen jordomdreininger – det har vært siden tidenes morgen (ca. 1 679 150 000 000 stk.), så er det ganske mange. Og hver enkelt av oss er heldige om vi får oppleve ca. 31 000 dager. Så egentlig er hver eneste dag vi lever en sjeldenhet, i den store sammenhengen. Av alle disse dagene er det bare 88 943 som har vært onsdager, og om jeg lever til jeg blir 85, så vil jeg ha opplevd ca. 4 420 onsdager.
Så en helt alminnelig onsdag – med haikere, fotsid kjole, konsert og kjøpa-middag servert av fremmedfolk – er noe helt for seg selv…
